Formålet med denne oppgaven har vært å undersøke om befolkningens bruk av helsetjenester står i samsvar med fordelingen av helse. Tidligere forskning har vist at personer med lav sosioøkonomisk status gjennomgående har dårligere helse enn personer med høy sosioøkonomisk status. Basert på denne observasjonen burde man forvente at personer med dårlig helse og lav sosioøkonomisk status bruker helsetjenester i større utstrekning enn personer med god helse og høy sosioøkonomisk status. Dette har vist seg å stemme for bruk innenfor primærhelsetjenesten. For bruk av spesialisthelsetjenester har tidligere studiet funnet ulikhet i favør høyere inntektsgrupper (Grasdal & Monstad, 2011). Med utgangspunkt i nyere levekårsdata fra 2015 har jeg undersøkt, etter mal fra Grasdal og Monstad (2011), om det har skjedd en endring i bruk av helsetjenester siden 2005. For å måle sosial ulikhet har jeg rangert populasjonen etter inntekt og beregnet konsentrasjonsindekser for fire ulike mål på helsetjenestebruk. Denne metoden kvantifiserer graden av ulikhet, som gjør det mulig å eksempelvis sammenligne resultatene på tvers av land eller over tid. Indeksene har deretter blitt dekomponert for å vise hvilke faktorer som i størst grad bidrar til den observerte ulikheten. Jeg finner horisontal ulikhet i favør høyinntektsgrupper i både sannsynligheten for å oppsøke fastlege og legespesialist, samt for antall konsultasjoner hos legespesialist. Dette tyder på at det fortsatt eksisterer sosial ulikhet i bruk av helsetjenester i 2015, og det kan virke som ulikheten har økt. Dekomponeringsanalysen viser at det først og fremst er inntekt som bidrar til den pro-rike konsentrasjonsindeksen.