Denne mastergradsavhandlingen fremstiller likebehandlingsprinsippet av kreditorer i konkurs. Likebehandlingsprinsippet er et anerkjent og integrert prinsipp i konkursretten. Således anvendes ofte likebehandlingsprinsippet som et uttrykk for selve formålet med konkurs. Likebehandlingsprinsippet har sin opprinnelse fra romerretten og innført i norsk rett ved resepsjonen av romerretten i norsk rett på 1800-tallet. Romerretten i sin tur har trolig videreutviklet et allerede etablert likevektsprinsipp som oppsto lenge før Romertiden. Likebehandlingsprinsippet har utgjort en av de fundamentale forutsetningene for forståelsen og utformingen av det moderne konkursinstitutt siden det ble etablert på 1800-tallet. Til tross for prinsippets uttalte prestisje, er likebehandlingsprinsippet i liten grad diskutert og gjort rede for i de norske rettskildene. Det er i motsetning til internasjonale rettskilder, fortrinnsvis i internasjonal konkurslitteratur, hvor likebehandlingsprinsippet av kreditorer i konkurs er et tema på dagsordenen. Avhandlingen gjør en deskriptiv fremstilling av likebehandlingsprinsippet som baserer seg på rettsdogmatikk og kvalitativ metode. I avhandlingen undersøkes prinsippets nærmere innhold gjennom ulike tilnærminger. Først fra et rettshistorisk perspektiv, og deretter utforskes ulike aspekter av likebehandlingsprinsippet, blant annet gjennom innfallsvinkler rettskildene og fra andre rettsområder. Videre redegjør avhandlingen for hvordan prinsippet gir seg utslag i lovgivningen, både prosessuelle og materielle regler, før avhandlingen fremstiller unntak og avvik fra prinsippet, samt instrumenter for å motvirke avvik.

Master's thesis in Accounting and auditing