I denne oppgaven har jeg undersøkt frafall fra ingeniørutdanninger ved statlige høgskoler i Norge. Problemstillingen var: Hva skyldes frafallet på ingeniørutdanningene? I lys av perspektiver på valg og rammer for valget, som sosial bakgrunn og forhold ved institusjonen, intervjuet jeg sju frafalte studenter som alle tilhørte en bestemt ingeniørutdanning på Høgskolen i Ålesund. Formålet var å undersøke hvordan aktørene opplevde sitt eget frafall og i hvilken grad faktorer som sosial bakgrunn eller forhold ved institusjonen påvirket frafallet. Det viktigste funnet er at frafallet i hovedsak tok form av bortvalg som følge av manglende interesse for studium og fagfelt. Et annet viktig funn er hvordan frafallet ikke oppleves som noe stort problem fra informantenes side. For en av informantene kom frafallet i form av studieavbrudd gjennom manglende kvalifikasjoner. Frafallet var for denne informanten ikke et valg, men informanten så likevel ikke på frafallet som et problem. I lys av disse funnene virker det vanskelig for institusjonene å gjøre noe for å hindre frafall. Frafallet er ikke noe som passivt hender aktøren. Aktøren er mer aktiv i prosessen og velger bort studiet. Et viktig poeng i diskusjonen er at institusjonene ikke nødvendigvis skal forsøke å hindre alle former for frafall. Informantene fant meningsfulle virke i etterkant av sin tid på ingeniørstudiet. Noen byttet til en annen utdanning, mens andre startet eller fortsatte i arbeid. Frafallet oppleves ikke nødvendigvis som et problem for den enkelte student. Fokuset fra institusjonens side bør derfor være på de ulike formene for frafall, og hva som er beskrivende for frafallet ved deres utdanning. På den måten har de større mulighet til å hjelpe de studentene som ønsker å fullføre, fremfor å fokusere på å få alle gjennom en utdanning de ikke er interessert i.