Denne studien ser på hvordan deltakere i et arbeidstreningstiltak tilegner seg og nyttiggjør seg ulike sosiale ressurser gjennom arbeidstreningen. Deltakerne i det aktuelle tiltaket er under Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) og har som tidligere rusavhengige hatt begrenset befatning med arbeidslivet, utdanningssystemet og andre sosiale arenaer. Det er derfor interessant å undersøke hvordan overgangen mellom rusfeltet og arbeidslivsfeltet oppleves fra deres ståsted, og hva som bidrar til å muliggjøre og eventuelt vanskeliggjøre denne overgangen. Studiens problemstilling er: hvordan erverves og forvaltes sosial kapital i et arbeidstreningstiltak? Det er brukt to teoretiske tilnærminger til temaet. Den ene fokuserer på utviklingen av sosiale roller, relasjoner og identiteter, som bidrar til forståelsen av dannelsesprosessen deltakerne gjennomgår. Her er Anthony Giddens (1938-), Erving Goffman (1922-82) og George H. Mead (1863-1931) sentrale bidrag. Den andre innfallsvinkelen knyttes til begrepet sosial kapital, som gir forståelse av sosiale relasjoners betydning og verdi. Herunder anser Pierre Bourdieu (1930-2002) sosial kapital som ressurser som deles mellom mennesker i avgrensede sosiale felt. James S. Coleman (1926-95) forstår på sin side sosial kapital som et biprodukt av samhandlinger mellom folk på tvers av sosiale felt. Teoriene har i tråd med hermeneutisk forskningspraksis bidratt til å berike og utvide forståelsen av hva som begrenser og styrker LAR-deltakernes utbytte av arbeidstreningen. Studien baserer seg på et empirisk datamateriale som er innhentet gjennom totalt 13 kvalitative intervjuer og gruppeintervjuer av henholdsvis aktive og tidligere deltakere, samt ansatte i det aktuelle tiltaket. Nettverkskart ble også brukt i intervju med aktive deltakere, i tillegg til at deltakende observasjon ble gjennomført på arbeidstreningsplassen. Metodene har bidratt til å fremskaffe innsikt i hvordan deltakernes dannelsesprosess fortoner seg, hva slags sosiale ressurser de får tilgang på gjennom tiltaket, og hvordan nettverkene de disponerer påvirker deres potensiale for arbeidsrehabilitering. Hovedfunnet i studien er at deltakere med mest stabil grunnkapital – i form av gjensidige, positive relasjoner, har størst forutsetning for å lykkes med arbeidsrehabiliteringen. Disse har en habitus og en sosial kapital som er mer forenlig med den som anerkjennes i arbeidsfeltet, og som dermed gjør de i bedre stand til å erverve sosial kapital gjennom arbeidstreningen og forvalte denne på en god måte.