Sammendrag Tittel: Kommunikasjon mellom helsepersonell og personer med utviklingshemming, alvorlig og dyp grad. Nøkkelord: Alvorlig utviklingshemming, dyp utviklingshemming, helsepersonell, kommunikasjon, samspill. Introduksjon: Alle mennesker kan kommunisere, så lenge de får muligheten. For personer med alvorlig og dyp utviklingshemming er det nærpersonen som avgjør hvor god denne muligheten er (Horgen, 2006). Som helsepersonell og fagpersoner opplever vi andre kommunikasjonsutfordringer enn de vi ofte møter i hverdagslivet, og dette krever kompetanse og engasjement (Røkenes & Hanssen, 2012). Hensikt: Intensjonen med denne litteraturstudien er å avdekke hvordan helsepersonell og personer med alvorlig og dyp utviklingshemming kan kommunisere på en god måte. Metode: Det er benyttet litteraturstudie i denne bacheloroppgaven. Seks vitenskapelige forskningsartikler er inkludert. Resultater: Basert på funnene fra inkluderte artikler ble det identifisert betydningsfulle faktorer som støtter opp og bidrar til god kommunikasjon mellom helsepersonell og personer med alvorlig og dyp utviklingshemming. Studien resulterte i tre temaer: 1. Helsepersonellet må se individet og bruke analyse og individuelle tilpasninger for å kommunisere. 2. Helsepersonellet må kommunisere slik at brukeren har mulighet til å forstå og være delaktig. 3. Helsepersonellet må ha fokus i samhandlingen og prioritere kommunikasjon i hverdagen og være faglig oppdatert. Konklusjon: Helsepersonell bør kommunisere med personer med alvorlig og dyp utviklingshemming ved å benytte og kopiere uttrykksmåtene brukeren selv har valgt. I kommunikasjonen må helsepersonellet gi brukeren god tid til å gi respons, og fokuset til helsepersonellet må være på brukeren for å klare å fange opp uttrykk og kommunikasjonsforsøk.