Innledning Høyere utdanning har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Et sentralt utviklingstrekk er bevegelsen fra en eliteutdanning som var forbeholdt de få, til en utdanning for de mange. Dette blir omtalt som massifisering av høyere utdanning. Utviklingen henger sammen med velferdsøkningen i samfunnet og behovet for kvalifisert arbeidskraft, og den er ønsket og styrt fra politisk hold. Å ta høyere utdanning er også i enkeltindividers interesse fordi det å studere er personlig utviklende. I tillegg kan utdanning ses som et nødvendig grunnlag for å kvalifisere seg til et arbeidsmarked i rask endring (Aamodt & Stølen, 2003). I et samfunn som bruker mye penger på utdanning, blir det økende oppmerksomhet omkring denne investeringen. Det stilles i økende grad krav til effektivitet og sterkere styring av virksomheten. Studentene forventes å gjennomføre utdanningen på normert tid, og kvalitet blir i stor grad knyttet til parametere som kan måles og telles. Et slikt fokus kan ses i lys av at norsk høyere utdanning skal tilpasses et europeisk rammeverk basert på økt styring og målrasjonalitet med vekt på effektivitet og resultater (Hoel, 2012; Stensaker & Prøitz, 2015). Det kan fremstå som en motsetning til utdanning forstått som danning med vekt på prosesser som bidrar til utvikling av hele mennesket med kritisk refleksjon, myndiggjøring og frigjøring som sentrale elementer (Gjertsen, 2003). I dette kapitlet ser vi nærmere på frigjøring og dialog som del av danningen i høyere utdanning. Vi tar utgangspunkt i Freires frigjøringspedagogikk og to narrativer fra en kvalitativ studie blant masterstudenter. Videre problematiserer vi danningens vilkår i det som kan omtales som utdanning i tellingens tidsalder. Et slikt fokus fremstår som et sentralt anliggende innenfor positivismekritikken og sosialpedagogikken som er denne bokens omdreiningspunkt.