Siden 22. juli 2011 har det blitt større fokus på beredskapsarbeid i helsetjenesten og samfunnet for øvrig. De siste årene har flere hendelser i krisespekteret truffet Norge og behovet for god beredskap- og kriseledelse er viktig for å håndtere disse situasjonene på en god måte. Hensikten med denne studien har vært å få mer kunnskap om hvordan helseforetak utøver beredskap- og krisehåndtering ved større hendelser som ulykker, kriser og katastrofer, og hva som skal til for at denne type ledelse blir utført på en god måte eller etter «Best praksis». Studien omhandler teori som bidrar til gode prosesser i team ved krisesituasjoner. Beslutningsteori og proaktiv stabsmetodikk er sentrale momenter i tillegg til trening/øvelser av beredskap/kriseledelsen. Sentralt er også hvordan man lærer og implementerer forbedringspunkter etter øvelser. I denne studien er det brukt kvalitativt forskningsdesign. 9 semistrukturerte intervjuer er gjennomført i 2019 og 6 tilnærmet like semistrukturerte intervjuer gjennomført i 2017. Disse 6 intervjuene ble gjennomført i samband med en annen prosjektoppgave. Alle informantene er sentrale ressurser innen beredskap i helseforetak, og innehar roller som beredskapssjef eller rådgivere innen beredskap. I tillegg er det gjennomført en dokumentanalyse av beredskapsplaner og evalueringsrapporter etter øvelser og reelle hendelser. Studien har avdekket stor variasjon i hvor mye det enkelte helseforetak øver sin beredskap/kriseledelse. Det fremkommer forskjeller i engasjement og forankring hos topplederne i tillegg til variasjoner relatert til beredskapskompetanse. Nasjonal helseøvelse 2018 sitt spor innen beredskapsledelse med e-læringskurs har bidratt med kompetanseheving innen proaktiv stabsmetodikk i helseforetak. Læring og implementering av forbedringspunkt etter øvelser er ikke godt nok ivaretatt da man stadig har tilbakevendende feil ved neste øvelse. Den mest effektive øvelsen av disse beredskap/kriseledelsene er korte fokuserte funksjonelle øvelser som f.eks. bordøvelser eller simuleringer som bidrar til etablering av teamfølelse, teamledelse, felles mentale modeller, automatisering, proaktiv tilnærming og tilpasningsevne. Konklusjon er at systematisk trening og læring vil bidra til en mer effektiv beredskap/kriseledelse i helseforetak. Organisering av beredskap/kriseledelsen i helseforetak varierer mye noe som er en konsekvens av at man organiserer seg etter likhetsprinsippet. Begreper på enhetene og ledernivåene som skal lede krisehåndteringer varierer også mye mellom helseforetak. Overordnet ledelse har også tendens til å blande seg inn i avgjørelser på lavere ledelsesnivå. Det er også avdekket en sårbarhet for spesialkompetansen som besittes av beredskapssjefer/rådgivere, da man i flere helseforetak ikke har god nok redundans innen fagområdet. Konklusjonene er at helseforetak sin beredskap/kriseledelse organiseres i store trekk etter likhetsprinsippet noe som gir utslag i forskjellig organisering. Forskjellig begrepsbruk og ulikt oppsett av beredskapsledernivå kan gi utfordringer for kommunikasjon internt og mot eksterne samvirkepartnere og interessenter. Nesten alle helseforetakene i studien har innført eller er i prosess for å innføre proaktiv stabsmetodikk. Nå benytter nesten 90 % av helseforetakene proaktiv stabsmetodikk i sin beredskap/kriseledelse. Konklusjonen er at de fleste helseforetak bruker eller er i prosess for å innføre proaktiv stabsmetodikk som metodikk i beredskap- og krisehåndtering. Dette har bidratt til en mer effektiv krisehåndtering, men for flere helseforetak trenger man mer trening og øvelse for at metodikken skal bli effektiv i krisehåndteringen. Hovedkonklusjonen er at alle helseforetak i studien er forberedt på å håndtere beredskap og kriser. Det er allikevel relativt stort sprik i hvor godt forberedt den enkelte beredskap/kriseledelse er i forhold til beredskapskompetanse for medlemmene. Noen trener og øver mye, mens andre helseforetak er i den andre enden av skalaen. Måten man trener og øver på er ikke så aller verst, men helseforetak trenger å sette av mer tid til dette og sette kvalitetsmål på hva som kjennetegner god og effektiv håndtering. Det er også en rød tråd gjennom empirien at det er «vill vest» når det gjelder begrepsbruk innen beredskap- og krisehåndtering i helseforetak. En systematisering av dette er viktig å gjøre noe med. Konklusjonen blir da at en nasjonal veileder eller tilsvarende kan bidra mot å samkjøre overordnede prinsipper for beredskap- og kriseledelse og beredskapskompetanse både i helseforetak og i helsetjenesten.

Master's thesis in Risk management and societal safety