Bakgrunn: Sykepleieutdanningen omhandler både teori og praksisstudier. Dette prosjektet fokuserer på den teoretiske delen og har undersøkt sykepleiestudenters læringsopplevelser i klasseromsundervisning. Det finnes lite forskning på sykepleiestudenters læringsopplevelser i klasseromssituasjoner. Spørreundersøkelser viser lav score på medvirkningsfaktorer. Ny stortingsmelding har lagt føringer for større læringssamarbeid mellom studenter og undervisere. Internasjonal studie om sykepleieutdanning viser et behov for økt formidlingskompetanse. Hensikten med dette prosjektet var å fremskaffe mer kunnskap om sykepleiestudenters læringserfaringer. Tema og problemstilling: Prosjektets problemstilling er; «Hvordan opplever sykepleiestudenter klasseromsundervisning som læringsfremmende?» Klasseromsundervisning er definert som ressursforelesinger, seminarer og gruppearbeid. Forskningsspørsmålene omfatter opplevelser av medvirkning, kapasitetsbygging og hva som var viktig for studentene. Teorigrunnlag: Det helsefremmende perspektivet er empowerment og kapasitetsbygging i en settingsforståelse. Litteraturgrunnlaget omhandler dialogisk undervisning og kritisk bevissthet. Metode: Prosjektet har kvalitativt design med hermeneutisk tilnærming. Det ble gjennomført 3 fokusgrupper med semistrukturerte intervjuer. 13 sykepleiestudenter både fra hel- og deltidsstudiet deltok. I analysen ble Tjora`s stegvis – deduktive induktive metode brukt. Hovedfunn: Sykepleiestudentene hadde motsetningsfylte læringserfaringer i klasseromsundervisning. De beskrev det læringsfremmende i ressursforelesinger med engasjerte forelesere som klarte være fleksible og formidle utfra studentenes ståsted. Dette var forelesinger uten power point, eller med lite fokus på denne. Refleksjoner over kunnskap og det praksisnære var viktig. Prosjektfremføringer i seminarer hadde to ytterpunkter: Det var lite læringsopplevelser i seminarer med hele kullet tilstede, men gode læringsopplevelser i mindre klasser. Læring i gruppearbeid varierte mellom å ferdigstille arbeidskrav uten refleksjoner til gode samarbeidsopplevelser i aktiv refleksjon. Konklusjon: Funnene viser at dialog og relasjon er viktige aspekter ved sykepleiestudenters læringsutvikling. Dialog er forstått som en kritisk refleksjon over kunnskap mellom studenter og underviser slik at forståelse etableres. Forståelse var knyttet til refleksjon over praksissituasjoner. Opplevelser av medvirkning og kapasitetsbygging var knyttet til dialogiske handlinger i en erfart likeverdig relasjon til underviser. Aspekter ved relasjon og dialog handlet også om tid til å være i læringsprosessen, i selve klasseromssituasjonen ved å fordype seg i deler av fagstoffet, men også egentid til å integrere ny kunnskap mellom emner. Sykepleiestudentene var tydelige på at det var viktig med engasjerte forelesere. Dette engasjementet kunne forklares ved dialog og relasjonsaspektene.