Med en utvikling som tilsier at ¾ av den fremtidige bebyggelsen allerede er ferdigstilt kommer kulturarv til å være et avgjørende instrument for den oppkommende byplanleggingen. Bevaring gjennom bruk vil da være et nødvendig tiltak som også gir byen sosialt og økonomisk forsterkende effekter, samt både en miljøgevinst og en formidler av byens identitet og historiske integritet. Kulturarvens rolle innen byutviklingen vil derfor uunngåelig måtte forsterkes, og som en bidragsyter for bærekraft i et samfunn med stadig voksende helseutfordringer, vil denne arven, som en katalysator for økt fysisk bevegelse og psykisk stimulasjon, kunne utvikle byer med en hensikt i å styrke helsen til både folket vi deler byen med, og kloden vi utvikler byene våres på. Som en forkjemper av folkets interesser, og dirigent av byens eksisterende ressurser, står samtidig byplanleggeren på et stort ansvar i å forsikre at utviklingen beveger seg i den ønskelige retningen. En utvikling som pågår innenfor eksisterende rammer av bybildet, hvor moderne og tradisjonelle modeller definerer en fragmentert virkelighet, og hvor kvaliteten ligger i disse fragmentenes lokale integritet. Denne integriteten fremkalles av den enkelte lokalitet sitt felles minne, som videre oppstår av en felles forståelse av lokalitetene, med utgangspunkt i brukernes subjektive forhold til omgivelsene som markører av historiske begivenheter. Kulturarv er, som formidlere av disse minnene og denne integriteten, en avgjørende ressurs for å forsterke byrommets kvalitet og tiltrekning hos enkeltindividet. Varierte omgivelser med en rik historisk formidlingsevne vil fremprovosere fysisk aktivitet og psykisk stimulasjon blant byens brukere gjennom en menneskelig faktor, hvor brukeren av byrommet ses på som en «bricoleur»; en person som tar til seg disse historiske begivenhetene i et fullstendig minne; og kulturarv står som et effektivt verktøy for økt tiltrekningskraft i byrommet, og en styrket integritet av byen.

Master's thesis in Urban development and design