Nedgangen i valgdeltakelse og den simultane økningen i direkte aksjon i vestlige, moderne demokratier har vært gjenstand for mye fokus i deltakelses- og demokratilitteraturen, og det er etablert at i det minste noe av årsaksforklaringen bak denne demokratiske utviklingen kan tillegges den yngre delen av befolkningen. Unge generasjoner har blitt betegnet som en ‘fremmedgjort’ demografisk gruppe. En slik fremmedgjøring antas å enten føre til apati eller engasjert mistillit og politisk aksjon utenfor den konvensjonelle representative deltakelseskanalen. Kan dette dermed forklare hvorfor yngre generasjoner velger disse kanalene for å delta i demokratiet? Analysen fokuserer på politisk fremmedgjøring som en potensiell forklaring bak det demokratiske deltakelsesmønsteret til yngre generasjoner i Norge. Ved å bruke tidsseriedata fra European Social Survey og de norske valgundersøkelsene undersøkes demokratisk deltakelse og politisk fremmedgjøring i et generasjonsperspektiv. Hovedfunnene er at 1) yngre generasjoner har mindre sannsynlighet for å stemme enn eldre generasjoner, 2) trendene i nivået av politisk fremmedgjøring er ikke entydige. Analysen bekrefter ikke antakelsen om at yngre generasjoner er mer politisk fremmedgjorte enn eldre generasjoner. Det er allikevel signifikante generasjonsforskjeller når det kommer til nivået av politikertillit, institusjonell tillit og troen på egen politiske kompetanse og påvirkningskraft, men 3) disse forskjellene forklarer ikke forskjellene i generasjonenes demokratiske deltakelsesmønster. Funnene indikerer at det finnes verdiforskjeller mellom generasjonene når det kommer til demokratisk deltakelse, gir forsiktig støtte til tesen om en stadig mer individualisert politisk kontekst, og avviser argumentet om en ‘politisk fremmedgjort’ ungdomsgenerasjon i Norge.