Forståelse av patogenutveksling mellom oppdrettet og ville laksefisker er viktig for å stadfeste økologiske påvirkninger fra akvakultur på ville populasjoner. En risikovurdering av patogenutveksling ble derfor utført ved å undersøke oppholdstiden til anadrom brunørret (sjøørret) rundt ti oppdrettssanlegg med atlantisk laks i tre forskjellige fjordsystemer ved bruk av akustisk telemetri, analyse av marin spatiotemporal adferd i kombinasjon med analyser av en hydrodynamisk spredningsmodell i et av disse fjordsystemene, samt undersøkelse av fiskpatologi i villedyrbrunørret fra 15 ferskvannssystemer som drenerer til de tre fjordsystemene. Hjerte- og skjelettmuskelbetennelse (HSMB) og dets smitteagens Piscine orthoreovirus (PRV) ble valgt som modell for denne vurderingen. I denne studien var det ingen indikasjoner på at sjøørret ble tiltrukket av oppdrettsanleggene i Hemnfjorden, Tosenfjorden eller Skjerstadfjorden i Midt- og Nord-Norge. I Tosenfjorden oppholdte imidlertid sjøørreten seg i fjordsystemet under høysesong av HSMB-utbrudd i oppdrettsanlegg og den hydrodynamiske spredningsmodellen indikerte at lokale vannstrømmer kunne transportere patogener opp til 90 km fra kilden ved overflaten og 450 km på ~ 30 m dyp. Screening av PRV-1 i vill brunørrett-yngel fra 15 ferskvannssystemer som drenerer til de tre fjordsystemene med oppdrettsanlegg, ga ingen bevis på PRV-1 reservoarer i ungfisken som enda ikke hadde vært i sjø. Basert på helt ny kunnskap om PRV-genotyper og vertsmottakelighet, så er det usannsynlig at genotypen PRV-1 kan infisere sjøørret. Noen genotyper kan derimot smitte på tvers laksefiskarter, og PRV-3 kan muligens smitte mellom sjøørret og oppdrettet regnbueørret. Frekvensen av sykdomsutbrudd i norsk oppdrettsnæring vil trolig øke med den årlige produksjonsøkningen av oppdrettslaks, ytterligere forhøyet av pågående klimaendringer, og risikoen for smitteoverføring til sjøørret vil derfor trolig øke med den.