DNA-metastrekkoding (metabarcoding) er en teknikk der en ved hjelp av korte DNA-sekvenser kan identifisere artene i en miljø- eller bulkprøve (usortert samleprøve). Metoden har potensiale til å revolusjonere miljøovervåkning i akvatiske økosystem ved å tilby et mer effektivt, objektivt, nøyaktig og pålitelig identifiseringssystem for limniske invertebrater. Det har vært en enorm metodologisk utvikling på fagfeltet de siste syv til åtte år, og nye sekvenseringsplattformer og teknologi både øker kvalitet og senker prisene per analyserte prøve. Det er svært mange variabler som potensielt kan påvirke resultatene fra DNA-metastrekkoding. Mange av disse har blitt testet og sammenlignet de siste årene, og publisert forskning viser svært lovende resultater for anvendbarheten av metoden i miljøovervåkning. I tillegg er referansebiblioteket for de 250 artene som tradisjonelt blir benyttet i overvåkning av biologisk mangfold i ferskvann nå så godt, at så nær som alle arter som jevnlig benyttes til overvåkning i Norge kan identifiseres. I tillegg inneholder biblioteket over 80 % av 1870 potensielt utnyttbare arter for overvåkning i ferskvann. Bruk av DNA-metastrekkoding kan dermed gi et mer nøyaktig bilde på eventuelle endringer i det biologiske mangfoldet i vann og vassdrag enn tradisjonell overvåkningsmetodikk. I dette notatet sammenfatter vi egne og andres erfaringer med DNA-metastrekkoding av invertebrater i ferskvann. Vi presenterer en gap-analyse av det eksisterende referansebiblioteket (for COI) for limniske invertebrater i Norge, tar for oss bruk av miljø-DNA, ulike ekstraksjonsmetoder og bioinformatikk. Vi diskuterer også hvor godt DNA-metastrekkoding fungerer i forhold til morfologisk identifisering, og hvilke utfordringer som fremdeles må løses før DNA-metastrekkoding kan erstatte morfologisk identifikasjon fullt ut. Målet med notatet er å gi en oppdatert kunnskapsstatus på området til bruk i strategisk arbeid i miljøforvaltningen.