Når IFRS 16 erstatter dagens IAS 17, vil et betydelig antall selskaper forventer å se vesentlige endringer i presentasjonen av finansregnskapet som følge av at operasjonelle leieavtaler fra og med 1.1.2019 skal balanseføres og ikke lenger kostnadsføres direkte i resultatregnskapet. IFRS-regelverket er hovedsakelig prinsippbasert og legger med det til rette for en rekke skjønnsmessige vurderinger, blant annet ved fastsettelse av diskonteringsrenten etter IFRS 16. Formålet med avhandlingen har vært å undersøke hvordan IFRS-rapporterende selskaper bør fastsette diskonteringsrenten etter IFRS 16. Fastsettelse av diskonteringsrente er en av de viktigste vurderingene i forbindelse med den nye standarden og en av vurderingene med potensielt størst kvantitativ innvirkning på verdien av rett-til-bruk eiendeler og leieforpliktelser. Til tross for dette har det foreløpig vært viet lite fokus til fastsetting av diskonteringsrenten. Vi undersøker ulike tilnærminger foreslått ved fastsettelse av diskonteringsrenten, både hvilke justeringer som må gjøres og hvordan selve fastsettingen bør være. Vi tar utgangspunkt i regnskapets teoretiske fundament før vi ser på ny og nåværende regulering for leieavtaler. Analysen baseres i hovedsak på intervjuobjektenes synspunkter og rapporter utgitt av KPMG (2017) og Deloitte (2017) med fokus på diskonteringsrenten.

Masteroppgave(MSc) in Master of Science in Business, Business law, tax and accounting - Handelshøyskolen BI, 2018