Å opprettholde tilfredsstillende drikkevannskvalitet til enhver tid kan være en krevende oppgave. Råvannets karakteristikk, vannbehandlingsprosessen og distribusjonssystemet er alle faktorer som påvirker kvaliteten på drikkevannet i ulik grad. Selv om råvannskvaliteten i norske vannkilder er generelt høy, er innholdet av humus ofte omfattende (Ødegaard mfl., 2014). Biologisk nedbrytbart organisk materiale knyttes ofte til utfordringer i forhold til den biologisk stabiliteten i drikkevann. Et mer nøyaktig mål på den biologisk veksten i vannforsyningssystemer er assimilerbart organisk karbon (AOC). I denne oppgaven ble innholdet av AOC analysert i vannprøver fra 8 ulike prøvelokasjoner i Trondheim. Dette inkluderte vannprøver fra råvannet fra Jonsvatnet, vannprøver etter klorering og UV-bestråling på vannverket, og vannprøver fra ulike punkter langs vannforsyningssystemet. Innholdet av AOC ble fastsatt basert på en biologisk test hvor to bakteriearter, P17 og NOX ble benyttet. For å undersøke om organisk karbon var den begrensende faktoren for vekst, ble ytterligere analyserer av AOC hvor det var tilsatt en løsning av mineralsalter utført. Basert på resultatene fra biotesten, ble påvirkningen av de ulike vannbehandlingsprosessene på konsentrasjonen av AOC samt distribusjonssystemet innflytelse, analysert. Analysen fra Vikelvdalen vannbehandlingsanlegg (VIVA), viste en signifikant økning i den totale gjennomsnittskonsentrasjonen av naturlig AOC mellom råvannet og det klorerte drikkevannet. Videre ble det observert at UV-bestråling produserte mindre AOC enn karbonatisering + klorering. Konsentrasjonen av AOC i det ferdig produserte drikkevannet var så høy at vannet ikke kunne sies å være biologisk stabilt. Ved tilsetning av ytterligere uorganiske næringsstoffer, var økningen i AOC konsentrasjonen markant. Dette indikerer at andre næringsstoffer enn organisk karbon høyst sannsynlig er den begrensende faktoren for ettervekst i drikkevannet i Trondheim. For samtlige analyser av AOCnatrulig var den største andel av AOC analysert av NOX, mens ved analyse av AOCpotensiell dominerte P17. I vannprøvene fra områdene Valgrinda, Buran og Lade, ble det observert en tydelig nedgang i AOCnaturlig sammenlignet med utløpskonsentrasjonen fra vannverket. En avtakende mengde AOC ble også påvist ved pumpestasjonen, og videre i høydebassenget. Dette kan tyde på at AOC tilgengelig i drikkevannet har blitt konsumert av bakterier gjennom vannforsyningssystemet, noe som øker muligheten for beleggdannelse i ledningsnettet.