Denne masteroppgaven søker å belyse hvordan forskere og medforskere ansatt i et forskningsprosjekt opplever og forstår likeverd i deres samarbeid. Videre diskuteres det om begrepet likeverd er meningsfullt for å beskrive samarbeidet. Medforskerne i dette prosjektet har utviklingshemming og prosjektet har mål om deltagelse i alle ledd av forskningsprosessen. Datainnsamling er gjort ved individuelle intervju av to medforskere som har utviklingshemming og tre forskere ansatt ved universitet og høgskole i Norge. De tre forskerne er alle vernepleiere. Alle er ansatt i prosjektet i perioden 2014 – 2016. Jeg er også vernepleier og ansatt som forsker i prosjektet. Funnene viser at å være likeverdig ikke avhenger av å gjøre de samme oppgavene. Det er viktig å anerkjenne hverandres bidrag som betydningsfulle og å ha mulighet til å delta i alle ledd av forskningsprosessen. Tilpasset informasjon om prosessen er av betydning for medforskerne. Likeverd kan ikke forstås som eksistensielt alene, å føle seg likeverdig er avhengig av handling og samhandling. Det har betydning å involvere personer med utviklingshemming i forskning om personer med utviklingshemming. Deres synspunkter og perspektiver bidrar til at funnene ses i et annet lys og det har betydning i analysen. Deltagelsen har også betydning i datainnsamlingen. Denne undersøkelsen viser at det også er utfordringer, mangel på tid er en markant utfordring. Den egalitære forståelsen likeverd slik som i menneskerettighetskonteksten kan være til hinder for nødvendig og tilpasset samhandling som fører til at medforskerne opplever seg likeverdige. I mitt forsøk på å utfordre den egalitære forståelsen av likeverd benytter jeg Rawls rettferdighetsteori til å beskrive hvordan ulike evner hos mennesker kan gjøre likeverd for alle urealistisk.