Psykisk helsearbeid skal være lokalbasert, samkjørt, brukerorientert, og basert på beste praksis. Målet med dette essayet er å utforske hvordan psykiske helsearbeidere forholder seg til myndighetenes krav om effektiv, standardisert og riktig behandling, og praksisfeltets antatte normer om individualisert og god behandling. Etter som behandlingslinjer, kliniske retningslinjer og veiledere representerer verktøy for beste praksis, benevnes disse som evidens oppskrifter. Konklusjon: Psykiske helsearbeidere velger oftere fagideologiske begrunnelser fremfor forskningsbaserte, de er positive til brukermedvirkning, men har problemer med å omsette dette til handling, og de vegrer seg mot å anvende evidensoppskrifter. For å opprettholde sin posisjon må den psykiske helsearbeideren gå en balansegang mellom skreddersøm og konfeksjon av tjenesteproduksjon.

Artikkel i tidsskriftet "Tidsskrift for velferdsforskning"