Sammendrag Hvorfor satser noen stater på storstilt karbonlagring som klimatiltak? Dette er et viktig spørsmål fordi vi trenger kunnskap om hvilke utslippsreduserende tiltak stater faktisk kan bidra til å virkeliggjøre og hvorfor. Temaet er særlig relevant etter at Parisavtalen formaliserte et internasjonalt klimaregime hvor statene står svært fritt til å bestemme sine nasjonale bidrag til global problemløsing. Ikke minst mangler vi forskning som empirisk studerer om klimatiltak som deler bestemte egenskaper, som tiltak basert på karbonlagring, er attraktive for beslutningstakere med samme politiske behov. Denne avhandlingen er et bidrag til en slik empirisk fundert og komparativt anlagt, statsvitenskapelig faglitteratur. Med utgangspunkt i politikken om karbonfangst og –lagring (CCS) og det internasjonale klimaregimets mekanisme for skogbevaring i utviklingsland (REDD+), dekker avhandlingen karbonlagringspolitikk gjennom casestudier fra Norge og kvantitative sammenlikninger av 26 industriland for perioden 2007-2014. Den inkluderer også en kartlegging av de store utslippsstatenes politikk for tiltak som kan gi negative utslipp basert på karbonlagring, som del av landenes framtidige nasjonale bidrag til Parisavtalen. Funnene viser at statenes oppslutning om ellers ulike karbonlagringstiltak, CCS og REDD+, er sterkt samvarierende og av samme årsaker. Det er kombinasjonen av petroleumsinteresser og ambisjoner for omfattende globalt klimasamarbeid som kan gi et slikt resultat. Utenom stater hvor begge disse motivene gjør seg sterkt gjeldende, er oppslutningen om karbonlagring liten. Dette synliggjør fossile energiinteressers strukturelle betydning for staters støtte til slike klimaløsninger, men også at globalt anlagt klimaengasjement kan opptre tilsynelatende uavhengig av energipolitiske egeninteresser i enkelttilfeller. Avhandlingen argumenterer for at staters oppslutning om slike tiltak bør ses som en strategisk jakt på løsninger i tonivåspillet, hvor nasjonale agendaer aktivt søkes samordnet med det internasjonale klimaregimets krav om legitime bidrag til global problemløsing. Når staters oppslutning om karbonlagring så tydelig fungerer som en balanserende eller brobyggende strategi, foreslår avhandlingen at det er nyttig å studere staters preferanser for bestemte klimatiltak som utenrikspolitikk. Utenrikspolitisk analyse er en tilnærming som tydeliggjør at internasjonal klimapolitikk ikke bare er et spørsmål om å koordinere overordnede forpliktelser, men også at metodene for utslippsreduksjoner er politiske resultater som følger av møtet mellom nasjonale behov og internasjonale forpliktelser.