Sammendrag Brukere med afasi har mangelfulle lingvistiske ferdigheter, noe som kan føre til at samtalen bryter sammen på grunn av for eksempel ordleting. Denne oppgaven har til hensikt å finne ut av hvordan samtalebrudd repareres i samtaler mellom logoped og afatiker. For å finne svar på problemstillingen er det brukt samtaleanalyse, der det er gjort lyd- og bildeopptak av konsultasjoner mellom en logoped og tre ulike brukere med afasi. Opptakene er senere transkribert, og utvalgte sekvenser fra transkripsjonen danner grunnlaget for analysen. Funn fra analysen viser at reparasjon av samtalebrudd mellom afatiker og logoped løses på ulike måter: bruk av førstelyd, assosiasjonsprompting, ulike semiotiske tilnærminger som gester, skriving og tegning, samt deduksjon. Logopeden fordeler reparasjonsarbeidet og initierer selvreparasjon hvis mulig. Selve samtalekonstruksjonen avhjelper reparasjonsarbeidet ved at den danner et rammeverk for tolkning av samtalebidragene. Reparasjonssekvenser som går på språklig innhold tar lenger tid og fremstår som potensielt mer ansiktstruende enn de som omhandler språkets form. Logopeden legger vekt på brukerens autonomitet i reparasjonsarbeidet. Logopedens tilnærming kan sies å være en bottom up implementering av en top down initiert biopsykososial tilnærming til rehabilitering. Samtaleanalyse er et ressurskrevende kartleggingsverktøy, men egner seg til å kartlegge brukerens reelle kommunikasjonsferdigheter. Det burde ideelt sett inkluderes blant kartleggingsverktøyene som brukes i rehabiliteringsarbeidet i dag.