Rapporten belyser hvordan nasjonale myndigheter i Norge, Sverige og Danmark tilnærmer seg bruken av ikke-offentlige aktører i offentlig velferd og dermed hvilke premisser de legger på velferdsmiksen. Med fokus på grunnskole og institusjonsbasert eldreomsorg, gjennomføres en land-komparativ analyse. Hovedproblemstillingen er å belyse likheter og forskjeller mellom de tre land med hensyn til nasjonale føringer for hvordan kontrakter fordeles innen hvert av de to velferdsområdene samt hvilken rolle brukerne som medborgere tillegges. Mer konkret gjøres det en empirisk analyse av nasjonale føringer på følgende forhold: 1) krav og premisser for kontraktsinngåelse 2) tilsynsordningen med velferdstjenesten 3) brukernes rolle som medborgere. Dette empiriske fokuset impliserer at søkelyset også settes på samspillet mellom det offentlige og andre aktører i prosessene knyttet til velferdsproduksjon der kontrakter brukes som et styringsredskap som kan reflektere en direkte, indirekte eller frakoblet styringsmodell. I den sammenhengen beskrives også EUs direktiv for offentlige anskaffelser som legger sentrale føringer på landenes nasjonale politikk.