Frafall i videregående skole er en vår tids største skolepolitiske utfordringer. Foruten det samfunnsøkonomiske perspektivet, er det et alvor i at så mange som 1/3 ikke fullfører videregående skole. Med en så stor del av ungdomskullet på utsiden kan man se konturene av en fremtidig ”underklasse”, med de konsekvensene det vil kunne få. På kort sikt vil ungdom som faller ut av videregående skole risikere å bli marginalisert ved å ikke tilhøre det miljøet som ”alle” er en del av. På lengre sikt risikerer man reduserte muligheter i arbeidslivet, dermed dårligere økonomiske forutsetninger og større statistisk sannsynlighet for å ende som trygdemottaker. Frafall i videregående skole er satt på den politiske dagsorden og det er mye fokus på frafall og frafallstall i media også. Kunnskapsminister (Kristin Halvorsen) har uttalt at hun vil ”snu hver stein” i både ungdomsskolen og videregående for å finne gode løsninger. Hun varsler også økt satsning på yrkesfaglig utdanning. Oppgavens problemstilling som er todelt, lyder som følger: 1. Hva vet vi om frafall i videregående? 2. Hvordan forstår elevtjenesten frafall i skolen? Den første delen av problemstillingen besvares gjennom en kunnskapsstatus, der vi ser på eksisterende forskning, hovedsakelig norsk litteratur. Neste del besvares ved svarene vi har fått av informantene i undersøkelsen. Dette er en kvalitativ studie, som tar utgangspunkt i intervjuer med representanter fra elevtjenesten fra videregående skoler fra Telemark og Vestfold. Vi har vært i kontakt med helsesøstre, rådgivere og representanter fra pp-tjenesten. Vi har valgt å henvende oss til disse profesjonene med bakgrunn i at vi tenkte at de ville sitte på unik erfaringsbasert kunnskap om frafallsutsatte elever. Da disse representantene er litt på utsiden av skolen og livet i klasserommet, men allikevel representerer skolens støttesystem, tenkte vi det ville bringe inn et interessant perspektiv å høre deres erfaringer.Studiens resultater bekrefter mye av det tidligere forskning har vist. Tiltross for at likhetstanken ligger til grunn for norsk skole, så reproduseres sosial ulikhet. Dette får konsekvenser for individer i skolen, som ikke passer inn i skolen slik den er i dag. Elevtjenesten ser tydelig at elever som har problemer utenfor skolen ikke kan skilles av med det livet eleven har i skolen. Slik vi tolker svarene, ser vi at skolen ikke opplever å ha plass til eller ressurser for alle som har ”rett” til å gå på skolen. Elevtjenesten ser tydelig at utfordringer eleven sliter med mange ganger kan tas hånd om innenfor skolen, nettopp fordi elevtjenesten er der, med sine tjenester og tilbud. En utfordring er imidlertid at hjelpetjenestene ofte er avhengig av å ønskes inn, enten av eleven selv, eller ressurspersoner rundt eleven, for eksempel læreren. En annen utfordring er at tjenestene i skolen er personavhengig, og det finnes lite strukturelle føringer for hvordan en avdekker elever i risikosonen, og hvordan en følger opp elever og evaluerer tiltak som er iverksatt. Representantene fra elevtjenesten vi har snakket med, representerer ulike profesjoner med ulikt ståsted. De har også ulike innfallsvinkler til hva som kan minske frafallstallene i norsk videregående skole. Men de to hovedinntrykkene vi sitter igjen med, er at det må jobbes mer med flere ting på en gang innenfor skolesystemet; skolens mandat kan ikke bare være opplæring, det må også være rom for å jobbe ”sidelengs”. Mange elever sliter med livet utenfor skolen, og også kanskje med å henge med faglig i skolen, og begge deler må de kunne få hjelp til å takle, skal de bli i skolen. Det andre inntrykket er at skolens innhold bør endres, og kanskje avteoretiseres i noen grad og innenfor noen linjer for å kunne favne alle de som har en lovfestet rett til å gå der.