Å regulere produksjonen av fossile energiressurser har fått økt oppmerksomhet i klimadebatten de siste årene. Mens klimapolitikken tradisjonelt har vært orientert mot å begrense etterspørselen etter kull, olje og gass, er det nå voksende interesse for også å diskutere politiske tiltak rettet mot å begrense tilbudet av fossil energi. Dette gjelder også debatten om norsk olje- og klimapolitikk, med økende oppmerksomhet om hvordan det norske petroleumsregimet bør innrettes for å være i tråd med de langsiktige klimamålene i Paris-avtalen. Karbonbudsjettet for Paris-avtalens temperaturmål tilsier at rommet for bruk av eksisterende olje- og gassreserver er knapt. For å unngå at samfunnsutviklingen låses til et fossilt energisystem som kan vanskeliggjøre framtidige utslippsreduksjoner eller øke omstillingskostnadene, kan det derfor være behov for å kombinere politiske tiltak for redusert etterspørsel etter fossil energi, med en viss regulering også av tilbudssiden. Både i faglitteraturen og i den politiske debatten er det et bredt spekter av synspunkter på hvor sterk politisk regulering av tilbudssiden som kan være fornuftig. Dette notatet gir en oversikt over det faglige grunnlaget for å diskutere denne typen tiltak, og forsøker å systematisere de ulike perspektivene som finnes i den politiske debatten – både globalt og i Norge.