Oppgaven tar for seg forholdet mellom dataspill og skillet mellom fakta og fiksjon, og ser på muligheten for en possibilistisk løsning på hvorvidt dataspill er fiktive eller ikke. En generell innføring gir grunnlag for en videre lesning av oppgaven som legger fram tre tekster som alle omhandler dette forholdet. Deretter blir disse tre tekstene kritisert, og en egen teori om fiksjon,basert på proxyer for innhold i mulige verdener, nærhet mellom verdener og leserens/ spillerens forståelse av vår verden og spillverdenen legges fram. Det følger av dette at man ikke kan si at et medie, eller intensjon hos forfatter er betingelser for fiksjon, og spørsmålet om hvorvidt dataspill er fiksjon eller ikke blir vist å være et spørsmål uten noe nødvendig svar. Videre utforskes dataspillenes metafysikk med fokus på hva vi med sikkerhet kan si om den eller de verdener dataspillet viser til, med fokus på tid og identitet. Det er i hovedsak David Lewis’ filosofi som utgjør det teoretiske grunnlaget rundt mulige verdener, men det vises også at han i noen tilfeller er uklar, eller tar feil. Konklusjonen blir at det ikke er mye vi kan si med sikkerhet om verdenene spill viser til generelt, men at dataspill kan være et interessant instrument for mer eksperimentelt rettede filosofer. Til slutt kommer en oppsummering, samt en tilbakevisning av kritikk rettet mot possibilistiske forklaringer av fiksjon.