Kjelkehockey er basert på de samme prinsippene som vanlig ishockey, men er rettet mot utøvere med funksjonsnedsettelser i nedre del av kroppen. Utøverne sitter i en tilpasset kjelke med skøytestål på undersiden av bakre del av kjelken. De har en tilpasset hockeykølle i hver hånd, og disse har en todelt funksjon; i den ene enden er de utstyrt med stålpigger og benyttes til fremdrift gjennom staking, den andre enden ligner en vanlig hockeykølle og brukes til håndtering av pucken. Spillets hyppige retningsforandringer gjør svingresponsen til et kritisk behov og den bestemmes av flere aspekter av kjelkens konstruksjon, hvor et av de viktigste er hvordan utøveren er festet til kjelken. Her er setet en kritisk komponent og det er viktig at det passer godt til den enkelte utøveren.Det har de siste årene vært en tydelig forbedring av kjelkene som benyttes av andre nasjoners landslag, men det norske laget har benyttet kjelker som har blitt stadig mer utdatert og dermed ikke tatt del i denne utviklingen. I samme periode har den norske produsenten av kjelker opplevd sviktende salg, hvor økte prestasjoner på konkurrerende produkter anses som en viktig faktor. Hovedfokuset i denne masteroppgaven har derfor vært utviklingen av et sete og en tilhørende produksjonsprosess som gir mulighet for en kostnadseffektiv småskalaproduksjon av individuelt tilpassede seter til hockeykjelker.Det ble gjort en gjennomgang av hvordan de ulike kjelkeprodusentene håndterer variasjonene blant utøvere gjennom modellspekteret hvilke valg som kunne gjøres ved bestilling og hvordan disse ville påvirke utformingen. Videre ble det gjort en analyse av hvilke aspekter som var forventet å variere mellom utøverne med tanke på anatomiske variasjoner, effekter fra funksjonsnedsettelser og individuelle preferanser. Setets funksjonsflater ble identifisert og det ble utviklet spesialiserte måleverktøy for å hente inn anatomiske data fra utøvere. Målinger av halve landslaget, med mål for å bestemme plasseringen av setets funksjonsflater, ble utført og systematisert. Det ble etablert et parametriseringssystem for å definere hvordan et sete må kunne tilpasses ut fra disse målene. Neste steg var å utforske muligheter for oppnå dette gjennom justering i produktet, i produksjonen eller en kombinasjon av disse. For å møte behovene for individualisering ble det utviklet og presentert to ulike konsepter; Konsept 1 justerbart produksjonsverktøy som dekker hovedvariasjonene mellom utøverne og brukes til å vakuumforme seter av plast. Konsept 2 tredelt sete bygget opp av to vakuumformede sider av plast og en midtre del av karbonfiberkompositt, hvor individualiseringen oppnås ved montering av de ulike delene. Begge konseptene gjør det mulig å variere bakre setebredde, fremre setebredde, rygghøyde og fremre setehøyde for å gi god passform for alle oppmålte utøvere, og håndterer også krav fra utøvere som er enkel- eller dobbelamputerte. Forskjellen mellom konseptene ligger i prioriteringene av manuell innsats i produksjonen og hvor dette er påkrevd. Konsept 1 krever mer justering ved formingen, mens Konsept 2 krever mer tilpasning ved montering.