Berg, M, & Foldvik, A. 2016. Inventering av Ranaelva oppstrøms Reinforsen. Produksjonspoten-sial for sjøvandrende laksefisk. – NINA rapport 1259, 40 s. Ranavassdraget har sitt utløp innerst i Ranafjorden i Nordland. Vassdraget har et nedbørsfelt på 3790 km2 og er dermed det nest største vassdraget i Nordland fylke etter Vefsnavassdraget. Ranaelva er sterkt regulert og har fem kraftverk hvorav tre av disse har utløp i vandringsveien for sjøvandrende laksefisk. Som følge av reguleringene er vannføringen i hovedvassdraget be-tydelig redusert. Ranavassdraget var frem til 1957 lakseførende opp til Reinfossen, om lag 12,5 km fra elvemunningen. Det ble dette året åpnet for ytterligere 43 km anadrom elvestrekning ved at laks, sjøørret og sjørøye kunne passere en nybygd laksetrapp forbi fossen og helt opp til vandringshinderet ved Raudfjellfors. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble imidlertid påvist ovenfor Reinfors i 1978 og laksetrappa i Reinforsen ble stengt i 1985 for å brakklegge området oppstrøms for parasitten. Rotenonbehandling i 2003 – 2004 ga elva friskmelding i 2010, men lakseparasitten ble igjen funnet på laksunger i 2014 i nedre del av Ranaelva. I rapporten er det beregnet produksjonsarealer for sjøvandrende laksefisk på anadrom strekning av Ranaelva oppstrøms Reinforsen. Vurderingene er gjort på bakgrunn av arealfordeling av habitattyper egnet for produksjon (gytehabitat og oppvekstareal). Egnetheten er beregnet ut fra kartlegging av bunnsubstrat, mesohabitat (elveklasser) og hulromsmålinger og følger retningslinjene gitt i «Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag». Rapporten har i tillegg vurdert andre fysiske forhold i elva som kan ha effekt på etablering og rekruttering av fiskesamfunn. For å kunne gi et mål på produktive arealer i et vassdrag, er det avgjørende å kunne kartlegge eventuelle flaskehalser for fiskeproduksjon. Sentralt i dette er identifisering av livsstadier som er begrenset med hensyn til rekruttering og overlevelse i en fiskebestand. Slike flaskehalser er ofte forbundet med habitatforholdene i elva, og spesielt tilgangen på skjul. I beregningene er inventert elvestrekning blitt inndelt i fem soner. Sone 1 utgjør området mellom Storvollen og Dunderland, sone 2 mellom Dunderland og Olderea, sone 3 mellom Olderea og Grønnfjellåga, sone 4 mellom Grønnfjellåga og Illhøllia og sone 5 fra Illhøllia og ned til Reinforsen. Alle strekninger innehar områder med gytemuligheter, men disse er begrenset til mellom 4 – 15 % av tilgjengelig areal på de tre øverste sonene. Sone 4 anses som det mest produktive området på hele elvestrekningen hvor 30 - 36 % av substratet er kategorisert som velegnet for gyting. Tilsvarende samlet gyteareal for sone 5 er 11 - 18 %. Skjultilgangen og dermed oppvekstområder for ungfisk er god i hele vannstrengen og utgjør om lag 50 % av samlet elveareal på inventert strekning. Tilgangen på skjul for yngel (0 +) anses som lav i sone 1 sammenlignet med øvrige soner. Beregning av teoretisk produksjonspotensial basert på habitatkartlegging tilsier en årsproduksjon på mellom 42 000 (min) og 84 000 (maks) smolt, som tilsvarer om lag 1,9 smolt per 100 m2 elvebunn. Området nedstrøms Rana Grubers utslippspunkt ved Olderea (sone 3) viser stor grad av gjenklogging av bunnsubstrat som følge av tilslamming fra gruveavrenning. Denne effekten ble observert ned til Stupforsen på undersøkelsestidspunktet og forringer habitatkvaliteten for fiske-samfunn på strekningen. Relativt til totalt elveareal har Ranaelva oppstrøms Reinforsen et moderat potensial for produksjon av sjøvandrende laksefisk, der tilgjengelig gyteareal kan være en begrensende faktor i en fullrekruttert elv på deler av elvestrekningen.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.