En av utfordringene velferds Norge står ovenfor er en kommende eldrebølge. I tillegg er det en intensjon om at flere eldre skal bo lengre hjemme. På bakgrunn av dette ønsket vi å se hvilket fokus det er på brannsikkerheten til eldre som bor hjemme og mottar hjemmesykepleie, sammenlignet med de som bor på institusjon. Det ble undersøkt om det er et samarbeid mellom brannvesenet og hjemmetjenesten i de ulike kommunene om kartlegging av de risikoutsatte gruppene gjennom spørreundersøkelse og intervjuer. Med mangel på institusjonsplasser, var det også interessant å se på hvilke krav det stilles til brannsikkerhet innen risikoklasse 4 til privat bolig og risikoklasse 6 til institusjon. På bakgrunn av spørreundersøkelsen, intervjuene og lovverk, kom gruppen frem til at fokuset på brannsikkerhet i institusjon er bedre enn hos eldre hjemmeboende som mottar hjemmesykepleie. Forslag til løsning på problematikken er først og fremt et organisatorisk tiltak som er å etablere et samarbeid i kommunene mellom brannvesenet og hjemmetjenesten. Her er det viktig å definere klare ansvarsforhold. Det kan oppstå utfordringer angående taushetsplikt, og derfor har vi kommet med et forslag som mulig kan løse denne problematikken. Forslaget er å dedikere en stilling i hjemmetjenesten som jobber rettet mot brannsikkerhet og kartlegging av risikoutsatte grupper. Personen i denne stillingen vil ha et tett samarbeid med brannvesenet, slik at utfordringer blir løst. Det som er avgjørende for at dette vil fungere er at personen får god opplæring og veiledning. Kunnskapen kan overføres til ansatte i hjemmetjenesten slik at også de vet hva de skal se etter og veilede om hos brukerne. Når de risikoutsatte gruppene er kartlagt er veien videre å finne kompenserende tiltak som er nødvendige for at de eldre skal få en tryggere hverdag. I tillegg til å se på samarbeid har gruppen kommet med tiltak som kan bidra til at eldre i privatbolig får en bedre brannsikkerhet. Tiltakene er mobilt vanntåkeanlegg, komfyrvakt, røykvarsler med direktekobling til brannvesenet, el-sigaretter og røykeforkle. Mobilt vanntåkeanlegg er et godt tiltak som ikke er en del av hjelpemiddelsentralens tilbud. Dermed er det de eldre som må stå for alle kostnadene. Det er ikke alle som har økonomi til dette. En mulig løsning kan være at det gis stønad til et slikt hjelpemiddel ut fra brukers behov. Det er rimeligere for kommunen å vi sette inn kompenserende tiltak som er vurdert etter hver bruker, sett opp mot det å bygge nye institusjonsplasser med døgnbemanning, drift og andre kostnader.