Denne studien ser på Norges balanserende politikk overfor Russland, tradisjonelt beskrevet med begrepene avskrekking og beroligelse. Norge har langvarige tradisjoner for denne balanserende politikken, men i tiden etter Russlands annektering av Krim hevdes det fra flere hold at Norge i større grad vektlegger avskrekking på bekostning av beroligelse. Hensikten med denne studien er å gi et bidrag til denne diskusjonen. Studien har en kvalitativ tilnærming, og analyserer politiske dokumenter og taler for å avdekke Norges avskrekkende og beroligende ambisjoner i tiden etter 2008. Samtidig studeres hva Norge gjør i praksis ved å se nærmere på to faktorer som i norsk politikk er ment å ha en avskrekkende virkning, nemlig alliert tilstedeværelse i Norge og nasjonal militær tilstedeværelse i nord, samt to faktorer som er ment å ha en beroligende virkning, nemlig selvpålagte restriksjoner og militært samarbeid med Russland. Studien viser at Norge i hele perioden vektlegger både avskrekkende og beroligende elementer i sin politikk, og det er ikke mulig å gi et entydig svar på om Norge vektlegger avskrekking på bekostning av beroligelse. Likevel ser man en hovedtendens til at Norge har økt sin vektlegging av avskrekking, både i ambisjoner og praksis. Samtidig ser man at vektlegging av beroligelse er noe redusert, særlig i praksis. Bildet er likevel sammensatt. Det finnes imidlertid ingen holdepunkter som tilsier at Norge er på vei bort fra sin balanserende politikk overfor Russland.