Formålet med masteroppgaven var å undersøke hvordan norske virksomheter håndterer nanomaterialer på arbeidsplassen med hensyn til ivaretakelse av arbeidstakernes helse. Delmålene bestod av å undersøke omfanget av bruken av nanomaterialer samt å identifisere HMS-utfordringer og hvordan de håndteres i praksis. Innholdet i rapporten er bygd opp av litteratur bestående av det siste innen forskning relevant for temaet og innsamlede data fra en spørreundersøkelse med personer med ansvar for helse, miljø og sikkerhet i relevante virksomheter. Litteraturen belyser utfordringer med risikovurdering, informasjonskilder, tiltak og hvordan disse utfordringene håndteres i praksis. Spørreundersøkelsens resultater er delt i to deler. Første del ble diskutert og sammenlignet med funn gjort i tidligere undersøkelser i norske virksomheter, og noen deler av undersøkelsen ble også sammenlignet med en lignende undersøkelse gjort i utenlandske virksomheter. Andre del av resultatet fra spørreundersøkelsen ble diskutert og analysert for å identifisere HMS-utfordringer og hvordan utfordringene håndteres i praksis. Resultatet fra første del viste at det er flere virksomheter som produserer, importerer, bruker eller bearbeider nanomaterialer, og det var færre som rapporterte virksomhet innen forskning og utvikling. Videre ble det rapportert større bruksmengder, flere mulig eksponerte arbeidstakere og flere nye varianter av nanomaterialer. Resultatet fra spørreundersøkelsens andre del belyste flere HMS-utfordringer og hvordan noen av de ble håndtert. De viktigste funnene var at nasjonale veiledninger og verktøy som skal bistå virksomheter med HMS-informasjon om nanomaterialer i liten grad er kjent og brukes, og har følgelig ikke nådd ut til relevante virksomheter. Det kan generelt sett tyde på at veiledninger og verktøy utviklet for å risikovurdere nanomaterialer i svært liten grad er kjent, og i enda mindre grad brukes. Andre utfordringer var begrensninger med sikkerhetsdatablader og informasjon om nanomaterialer, da kun litt over halvparten rapporterte at sikkerhetsdatablader inneholdt informasjon om nanomaterialer, selv om nesten alle (92 %) bruker de for å innhente informasjon om helsefarer, eksponering og hvordan de skal beskytte seg mot eksponering. Videre viste resultatet at type PVU anbefalt i forskning og i nasjonale veiledninger og verktøy, slik som åndedrettsvern med minst P3- eller HEPA-filter og to lag med hansker i liten grad brukes. En mulig årsak til at anbefalt PVU i liten grad brukes er de nevnte manglene vedrørende risikovurdering av nanomaterialer og sikkerhetsdatablader, som videre kan være forårsaket av at Arbeidstilsynets- og lignende ressurser i liten grad brukes. Et steg på veien som kan forbedre håndtering av HMS-utfordringer med nanomaterialer på arbeidsplassen er å utnytte tilgjengelige ressurser i større grad, slik som nasjonale veiledninger og verktøy. I tillegg må veiledningene og verktøyene videreformidles til relevante virksomheter på en bedre måte. Det kan tenkes at HMS-utfordringene kan håndteres bedre ved å styrke samarbeidet på tvers av virksomheter og myndigheter med hensyn til kunnskaps- og erfaringsutveksling, noe som vil gi mer informasjon av god kvalitet og større muligheter ved utarbeiding av nye veiledninger og dokumenter.