Sammendrag Både planlegging og helsefremmende arbeid har det til felles at de omhandler overgripende samfunnsstrukturer og om utviklingspremisser som er kompliserte og sammensatte. I denne oppgaven har jeg sett at planlegging og folkehelsearbeid møttes blant annet gjennom et felles mål om styrket medvirkning. Gjennom å studere de to plansakene, har jeg sett eksempler på at det i praksis ikke nødvendigvis er samsvar mellom idealene og realitetene for medvirkning i planlegging etter plan- og bygningsloven. Erfaringene fra denne studien gir grunnlag for å si at det kan være utfordring med å oppnå idealene om medvirkning i samfunnsplanlegging etter plan- og bygningsloven. Oppgaven har belyst at det er en utfordring å kunne oppnå reel medvirkning i spørsmål der det er stor motsetting mellom nasjonale og lokale interesser, og at ønske om effektive planprosesser kan gå på bekostning av idealene om medvirkning fra befolkningen. Oppgaven avslutter med å argumentere for at en settingstilnærming til helsefremmende arbeid, kan være en aktuell tilnærming for å sørge for at planlegging etter plan- og bygningsloven kan fungere som et redskap for helsefremmende arbeid. Det betyr at en planprosess må ta mer utgangspunkt i de lokale behov, forutsetninger, ressurser og rammer som eksisterer for området eller samfunnet som blir berørt. En forutsetning for en slik tilnærming, er at medvirkning etter plan- og bygningsloven må utvikles mot en mer kommunikasjonsprosess, der man må ta høyde for å diskutere planenes langsiktige mål og åpne for en kritisk debatt om planens form og innhold