Samlivsbrudd er noe som statistisk sett rammer mange mennesker, og dermed også mange ansatte og organisasjoner. De fleste arbeidsgivere vil i løpet av sin fartstid møte på ansatte som gjennomgår en slik krise. Spørsmålet er i hvilken grad organisasjoner har en eksisterende beredskap i forhold til ansatte som er i en slik livssituasjon. Er det i det hele tatt organisasjonens rolle å blande seg i de ansattes privatliv? I så fall, hvordan bør dette gjøres? I 2013 ble 9.736 par skilt, mens 10.912 ble separert (Statistisk Sentralbyrå, 2014) Med andre ord er det godt over 20.000 par, eller 40.000 personer som hvert år enten blir separert eller skilt. Man må anta at de aller fleste som blir skilt allerede har bodd fra hverandre minst ett år. På bakgrunn av separasjons-­‐tallene kan det være grunn til å tro at rundt 11.000 gifte par flytter fra hverandre årlig. Det er altså rundt 22.000 gifte personer som årlig gjennomgår samlivsbrudd. Selv om den største belastningen kanskje vil forekomme rundt selve bruddet, vil det være rimelig å tro at også de som tar ut en endelig skilsmisse, etter ett års separasjon, vil oppleve dette som belastende. Tallene ovenfor gjelder kun gifte par, ikke samboere. Det finnes ingen statistikk på hvor mange samboere som flytter fra hverandre, men på bakgrunn av at én av fire par er samboere (Statistisk Sentralbyrå, 2012) vil det kunne være forsvarlig å hevde at antallet samlivsbrudd, både for gifte og samboere, trolig vil ligge på minst 13.500, altså 27.000 personer. Dette forutsetter at samboere har den samme bruddraten som gifte par. Med et stort antall personer som gjennomgår samlivsbrudd hvert år, sier det seg selv at mange arbeidsgivere i Norge vil kunne møte på problematikken, blant annet i form av nedsatt produktivitet på jobb og økt fravær. Dette kan potensielt medføre et betydelig økonomisk tap for arbeidsgiver.

Master's thesis in Change management