Denne oppgaven har til hensikt å sammenlikne to tradisjoner som hver for seg behandler spørsmålet om menneskelig transformasjon til noe bedre og veien dit. Dette er tradisjoner som underveis i oppgaven viser å legge vekt på to forskjellige ting nemlig dannelsen av det personlige selv versus det transpersonlige selv. Men til tross for et slikt ulikt utgangspunkt vil man allikevel se flere fellesnevnere som skyldes tradisjonenes felles røtter fra antikken, opplysningstiden, romantikken og idealismen. I vestlig danningsteori er relasjonen til et innhold av avgjørende betydning når det kommer til spørsmålet om dannelse, men som man vil oppdage i holistisk pedagogikk så behøver ikke dette nødvendigvis være knyttet opp mot en bestemt kulturarv for at man skal kunne oppnå en menneskelig transformasjon i pedagogikken. Samtidig viser oppgaven at undervisning uten et innhold ikke er undervisning, men at det som ligger bakenfor et valg av et innhold kan være forskjellig. Begge pedagogiske tradisjoner forholder seg til en trekant relasjon i undervisningen som i den vestlige danningsteori er lærer-innhold-elev og i Holistisk pedagogikk lærer-verden-elev. Oppgavens analyse og drøfting av tradisjonene er derfor hovedsakelig gjort med utgangspunkt i den didaktiske trekant. Oppgaven vil også vise lærerens avgjørende betydning i relasjonen til innhold og elev, og med det kanskje legge enda mer ansvar på profesjonen som i dag bør bli sett på som noe mer enn bare en jobb. Å være lærer, sett fra et holistisk pedagogisk perspektiv, er også noe hellig.

Masteroppgave i pedagogikk- Universitetet i Agder 2013