Formålet med denne utredningen er å bidra til økt forståelse av risikokommunikasjon som fenomen og hva som kjennetegner god risikokommunikasjon. Utredningen er gjennomført som en utforskende, kvalitativ casestudie av norske helsemyndigheters risikokommunikasjon under influensapandemien i 2009, populært kalt svineinfluensa. Analysen bygger på forskningsbaserte anbefalinger for beste praksis som finnes presentert i boken Effective Risk Communication, A Message-Centered Approach, av Sellnow et al. (2010). Datagrunnlaget består av intervju med representanter for norske helsemyndigheter og media, samt ulike planverk og rapporter og en analyse av nyhetsomtalen av pandemien i norske aviser. Utredningen viser at myndighetene i stor grad handlet i tråd med den praksis som anbefales i litteraturen, selv om det på flere områder eksisterer et forbedringspotensiale. Som spesielt positivt nevnes ærlighet, åpenhet og at det ble tatt høyde for usikkerhet. Forbedringspotensialet var hovedsakelig relatert til integrasjon av risikokommunikasjon i policybeslutninger og til prosessorientert tilnærming, men også i noen grad andre områder. I tillegg finner utredningen at ikke alle deler av casen kan beskrives ut fra eksisterende teori, og det foreslås en utvidelse av den teori som ligger til grunn.