”Spesialundervisningens kunnskaps- og legitimeringsgrunnlag” er en kvalitativ analyse av begrunnelser for tilrådning om spesialundervisning. Det empiriske erfaringsmaterialet består av tolv søknadsdokumenter med tilhørende vedlegg om inntak på særskilt grunnlag til videregående opplæring i perioden 2006/2007-2010/2011. Studien stiller spørsmål ved hvordan aktører innen det spesialpedagogiske fagfeltet definerer eleven, hvordan retten til spesialundervisning kommer til uttrykk og hvordan formålet med spesialundervisning defineres i et utdanningsperspektiv. Studiens analyse og presentasjon av funn viser at elevene defineres med bakgrunn av det medisinsk-psykologiske kunnskapsgrunnlaget. Begrunnelsene som gis i forkant av tilrådning om spesialundervisning baserer seg på en formell og kompensatorisk forståelse av rettigheter. Analysen identifiserer også at eleven og foreldrene sjelden får anledning til å uttale seg opplæringstilbudet som tilbys. Formålet med spesialundervisning analyseres med utgangspunkt i dimensjonene kvalifisering, sosialisering og subjektifisering. Analysen viser at elever som søkes inn i Utvidet praksis, et segregert tilbud i klasser med redusert elevtall, anonymiseres i forhold til dimensjonene kvalifisering og subjektifisering. Derimot er det en vektlegging av dimensjonen sosialisering for disse elevene. Videre i studien diskuteres det hvorvidt intensjonen om tilpasset opplæring kan utvikles fra politisk visjon til pedagogisk realitet. En slik endring krever å skifte fokus fra den medisinsk-psykologiske tilnærmingen til det inkluderende kunnskapsgrunnlaget som omfatter hele opplæringstilbudet. Dette innebærer å danne praksisfellesskap som etablerer et tett samarbeid mellom elev, foreldre, lærere, spesialpedagoger og administrasjon. Disse må fremme dialog og deltakelse, og bidra til å definere et klarere formål og innhold med spesialundervisning i et utdanningsperspektiv.

Master's thesis in Special Education