Kommunen har en sentral rolle i den nasjonale beredskapen og god kommunal beredskap er en forutsetning for en god nasjonal beredskap. I 2011 ble sivilforsvarsloven endret til sivilbeskyttelsesloven og det ble vedtatt en egen forskrift om beredskapsplikt for kommunene. Fornålet med forskriften er å sikre at kommunene selv skal ta ansvar for systematisk, kontinuerlig og kvalitetsmessig godt arbeid med beredskap (JD, 2008). I 2009 anskaffet og innførte DSB et krisestøtteverktøy for eget direktorat, alle fylkesmenn og samtlige kommuner i Norge. Formålet var å skaffe kommunene, fylkesmenn og direktorater en felles teknisk løsning for strategisk og operativ krisehåndtering. Krisestøtteverktøyet skulle dekke følgende grunnleggende behov (DSB, 2009a): • Gi god beslutningsstøtte for etatene under en krise • Tilrettelegge for informasjonsdeling og felles situasjonsforståelse • Sørge for notoritet (etterprøvbarhet) – i og etter en krise. DSBs kommuneundersøkelse for 2012 (DSB, 2012) viser at det er begrenset hvor mange kommuner som har tatt krisestøtteverktøyet i bruk. Det har helt sikkert vært gode hensikter bak anskaffelsen og innføringen, og det er derfor interessant å belyse hva kommunene som har innført verktøyet har oppnådd. Dette ga grunnlag for følgende problemstilling: Hvordan kan innføring av krisestøtteverktøy påvirke kommunenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap? For å besvare problemstillingen har jeg utarbeidet en normativ modell for beredskapsarbeid for å kartlegge om krisestøtteverktøyet ivaretar behov i alle faser av beredskapsarbeidet. Videre har jeg benyttet Reasons barrieremodell (Reason, 1997) for å kartlegge kommunenes barrierer i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Det ble gjennomført dokumentstudier og intervjuer av syv informanter i denne kvalitative studien. Funn i studien viser at det finnes sammenhenger mellom: • Krisestøtteverktøyet og den normative modellen for beredskapsarbeid. • Krisestøttevertkøyet og kommunenes sikkerhetsbarrierer • Den normative modellen for beredskapsarbeid og kommunenes sikkerhetsbarrierer For kommunene bør det derfor være flere gevinster ved å ta i bruk krisestøtteverktøyet. Svaret på oppgavens problemstilling er: Innføring av krisestøtteverktøy kan sette kommunene i stand til å dekke sentrale dokumentasjonskrav i forskriften om kommunal beredskapsplikt. Dersom krisestøtteverkøyet kan sette kommunene i stand til å dekke sentrale dokumentasjonskrav etter forskriften, fremstår det som underlig at ikke alle kommuner har innført verktøyet allerede. Kommunene preges av en rekke mål- og interessekonflikter, samt utfordringer knyttet til det å prioritere riktig ressurbruk i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Denne oppgaven belyser at krisestøtteverktøyet ikke er tatt i bruk i mange kommuner fordi: 1. Gevinstene ved å ta krisestøtteverktøyet i bruk for en kommunal beslutningstaker synes å være dårlig kommunisert. Forskriften om kommunal beredskapsplikt omtaler ikke krisestøtteverktøyet med et eneste ord. Veilederen til forskriften (DSB, 2012) har riktignok følgende beskrivelse på side 38: ” For å dekke sentrale elementer i forskriftens dokumentasjonskrav, kan kommunen benytte IKT-basert krisestøtteverktøy. .. DSB anbefaler alle kommuner å ta i bruk CIM…” 2. Innføring av krisestøtteverktøy vil kreve at kommunen setter av ressurser. Dersom kommunen prioriterer dette, er det avgjørende at de får støtte i form av metodikk og kompetanse som gjør dem i stand til å bruke krisestøtteverktøyet. Her bør DSB, NUSB og Fylkesmennene ta et særskilt ansvar. 3. Uavhengig av krisestøtteverktøyets kvalitet, og hvorvidt det tilføres ressurser som kan gjøre kommunene i stand til å bruke krisestøtteverktøyet, er det sannsynlig at enkelte kommuner aldri vil ha forutsetninger for å ta dette i bruk. Dette handler primært om kommunens størrelse, antall ansatte, kommunens prioritering og de ansattes kompetanse innenfor samfunnssikkerhet og beredskap.

Master's thesis in risk management and safety management