Tidligere langsiktige fremskrivninger av norsk økonomi har vist to hovedtrekk: For det første gir videreføring av dagens skattesatser og standarden på offentlige velferdstjenester et større offentlig budsjettoverskudd enn det som kreves ifølge handlingsregelen for budsjettpolitikken frem til ca. 2020. For det andre forsvinner dette budsjettpolitiske handlingsrommet gradvis etter 2020, fordi veksten i offentlige utgifter da er systematisk sterkere enn veksten i det offentliges finansieringskilder. Tidligere fremskrivninger fra finansdepartementet, se for eksempel Perspektivmeldingen (St.meld. nr. 9, 2008-2009), har ikke spesifisert hvordan man utnytter det budsjettpolitiske handlingsrommet som åpner seg frem mot 2020. Fremskrivninger i blant annet Holmøy og Nielsen (2008a) og Heide, Holmøy, Solli og Strøm (2006) har forutsatt at det tas ut i form av lavere skatt på arbeid. Denne rapporten analyserer de langsiktige virkningene på offentlige finanser og makroøkonomi av at man i stedet for skattelettelser benytter et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom til å bedre standarden på offentlige helse og omsorgstjenester (HO-tjenester), målt ved ressursbruk per bruker. Hvilket rom en slik hypotetisk politisk prioritering gir for økt HO-standard fremover, er ikke lett å anslå uten beregninger av den typen som rapporten presenterer. Våre fremskrivninger baserer seg på en kombinert bruk av modeller utviklet over mange år i Statistisk sentralbyrå, herunder spesialmodeller til å fremskrive befolkning (BEFREG), pensjonsutgifter (MOSART) og ressursbruk i offentlig tjenesteproduksjon (MAKKO), samt en generell likevektsmodell (MSG6) til å lage konsistente scenarier for norsk økonomi, med særlig vekt på veksten i skattegrunnlagene og enhetskostnadene knyttet til offentlig tjenesteproduksjon. Beregningene viser at dersom en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville det under plausible antakelser være rom for nær en dobling av HO-standarden det neste tiåret. Selv om en slik politikk var blitt ført fra 2006, ville en så sterk økning i HOsektorens ressursbruk neppe vært realistisk politikk. Poenget med denne rapporten har imidlertid ikke vært å gi en mest mulig realistisk prognose, selv om det er flere grunner til at den offentlige HO-sektoren vil blir høyt prioritert fremover. Videre har størrelsen på HO-standardøkningen underordnet betydning for hovedpoenget i denne rapporten: Tallfesting av forskjellen mellom virkningene på kort og lang sikt av økt HO-standard. For å kunne måle virkningene av en utvikling med økt offentlig HO-standard, må man ha et alternativ man kan sammenligne utviklingen med. I denne rapporten er sammenligningsgrunnlaget en fremskrivning der dagens HO-standard videreføres, mens et eventuelt budsjettpolitisk handlingsrom utnyttes til skattelettelse. Ingen av disse alternativene vil trolig bli valgt, men de stiliserer et helt sentralt og aktuelt politisk veivalg: Sterkere vekst i privat forbruk (gjennom skattelettelser og/eller økte offentlige overføringer til husholdningene), eller videre utbygging av skattefinansiert offentlig velferd. Rapporten bidrar dermed til å belyse de langsiktige økonomiske konsekvensene av dette veivalget.

Rapporten er utført på oppdrag for KS (tidligere Kommunenes sentralforbund), og utgjør en del av KS- prosjektet "Konsekvenser av manglende tilpasning mellom ressurser og velferdstjenester".

Prosjektstøtte: KS (tidligere Kommunenes sentralforbund).