Aldringen av den norske befolkningen etter 2010 vil øke offentlige pensjonsutgifter betydelig. Den kan også gi sterk vekst etterspørselen etter helse-, pleie- og omsorgstjenester (HPO) som i stor grad er et skattefinansiert offentlig ansvar i Norge. HPO er allerede en meget stor sektor i norsk økonomi. Nasjonalregnskapets sektor Helse- og sosialtjenester, som i stor grad utgjøres av HPO, sysselsatte i 2004 hele 334,2 tusen normalårsverk og 470 tusen personer. Formålet med denne rapporten er å anslå økningen i etterspørselen etter HPO-tjenester frem til 2050 og makroøkonomiske og statsfinansielle konsekvenser av denne økningen. Denne rapporten gir relativt detaljerte fremskrivninger av hva som vil kunne kreves av ressurser i HPO-sektoren i de kommende tiår, og hva denne ressursbruken vil bety for den makroøkonomiske utviklingen. Spesielt undersøker vi i hvilken grad vekst i HPOsektoren fortrenger annet forbruk og krever økte skatter, gitt at handlingsregelen for finanspolitikken følges. Beregningene er foretatt ved bruk av modellene MAKKO og MSG6 utviklet i Statistisk sentralbyrå. Langsiktige fremskrivninger må bli meget usikre, men et langsiktig perspektiv er nødvendig for relevante analyser av i hvilken grad offentlige finanser påvirkes av aldringen av befolkningen. Formålet med fremskrivningene er heller ikke at de skal vise de mest sannsynlige utviklingsforløpene, men å vise de langsiktige konsekvensene av ulike plausible antakelser. Et bilde av disse vil være viktig for vurderingen av hvilke beslutninger som bør gjøres i dag. Rapporten konsentrerer seg særlig om å vise hvordan HPO-etterspørselen, makroøkonomi og statsfinanser avhenger av alternative forutsetninger om eldres helsetilstand og omfanget av eldreomsorg som utføres av familie. Spesielt er det åpent hvordan gjennomsnittsindividets samlede behov for HPO-tjenester i løpet av livet endres når en antar at forventet levealder vil fortsette å øke. Resultatene viser at alternative antakelser om behovet for offentlig produserte og finansierte HPO-tjenester har betydelige makroøkonomiske virkninger. I den fremskrivningen av norsk økonomi som tjener som referansebane i denne rapporten, forutsettes det at økt levealder ikke endrer det gjennomsnittlige individuelle behovet for HPOtjenester over livet. Grovt sagt betyr det at flere leveår gir like mange ekstra år som frisk. I referansebanen forutsettes dessuten omfanget av familieomsorg å holde seg uendret på dagens nivå. Fra et statsfinansielt synspunkt vil dette være en relativt gunstig utvikling. Vi finner likevel at dersom handlingsregelen skal overholdes gjennom løpende tilpasninger av arbeidsgiveravgiften, må denne økes hvert år etter 2020. Den passerer 26 prosent, det dobbelte av dagens gjennomsnittssats, i 2050.1 Dersom man alternativt antar at økningen i levealder gir en tilsvarende økning i antall år som pleietrengende, passerer arbeidsgiveravgiften 38 prosent i 2050, og privat forbruk må i 2050 ligge vel 6 prosent lavere enn i referansebanen. På den annen side, hvis man i tillegg til å anta at eldres helse bedres i takt med økende levealder også antar at familieomsorgen øker i takt med veksten i den offentlige HPO-sektoren, blir den nødvendige arbeidsgiveravgiften i 2050 ca. 23 prosent, mens det er rom for at det private forbruket da ligger ca. 2 prosent over referansebanen.