I denne rapporten bygger vi en modell for kommunesektorens økonomiske tilpasning basert på data fra Nasjonalregnskapet. Den økonomiske aktiviteten i kommuneforvaltningen bestemmes i stor grad av kommunene selv, men den er begrenset av sektorens inntekter og muligheter for låneopptak. Et utgangspunkt for modellering av kommunesektorens atferd i makroøkonomisk perspektiv er følgelig gitt ved sektorens budsjettbetingelse. Kommunene har preferanser for produksjon av tjenestetilbud i nåtid, finansiell formue (som grunnlag for framtidig konsum) og innbyggernes private konsum utenom gebyrbelagte kommunale tjenester. På grunn av budsjettbetingelsen og en antagelse om et gitt privat totalkonsum må kommunene foreta en avveining mellom disse tre motivene. Det tallfestes tre likninger: En for driftsutgifter, en for finansformue og en for gebyrinntekter, mens nettorealinvesteringer bestemmes fra budsjettbetingelsen. Dette likningssystemet er innpasset i den makroøkonometriske modellen MODAG, og vi evaluerer hvordan dette endrer modellens virkemåte. Når en kommunal inntektsøkning slår ut i økte kommunale driftsutgifter får vi fram en interessant tilbakekobling: Økte kommunale utgifter har en etterspørselseffekt både på realøkonomien og på priser og lønninger utenfor kommunesektoren. Dette virker tilbake på kommunenes inntekter – blant annet gjennom økte skatteinntekter – og det har i neste runde en effekt på utgiftssiden igjen. Denne effekten er ikke innebygd i MODAG fra før.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen, skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde.