Forskning har påvist at det er en positiv sammenheng mellom det å være aktiv i idrett og fysisk helse og subjektivt velvære. I tillegg antas det også ofte at det å delta i frivillig organisert idrett bidrar til en form for sosial integrasjon. Når det gjelder dette temaet finnes det imidlertid mye mindre forskning, og denne rapporten er følgelig et forsøk på å bidra til en bedre forståelse av akkurat dette temaet. For det første inneholder rapporten et innledende teoretisk kapittel som ser nærmere på dette spørsmålet teoretisk; først på et generelt plan - hva vil det kunne si at idretten fungerer sosialt integrerende – og deretter med et mer konkret fokus på problemstillinger som skal besvares i denne rapporten. Fire sett av problemstillinger presenteres og drøftes med utgangspunkt i empiriske data. For det første undersøkes det hvilke begrunnelser folk har for å være aktive i idrettslag, og det fokuseres særlig på ”det sosiale” som en av flere slike begrunnelser. For det andre ses det nærmere på hva slags sosiale fellesskap som faktisk etableres i tilknytning til aktiviteten i idrettslagene: hvor tett er den sosiale interaksjonen og hvor forpliktende oppleves de sosiale relasjonene til de andre i laget å være. Idretten har sitt eget verdigrunnlag, og det er rime-li å anta at verdier i seg selv er et uttrykk for en form for sosial integrasjon. Den tredje problemstilling som belyses empirisk er følgelig om idrettens verdier: deres utbredelse og potensielle sosiale virkninger. Den fjerde innfallsvinkelen til spørsmålet om idrett og sosial integrasjon tar utgangspunkt i et sosialpsykologisk perspektiv basert på en distinksjon mellom sosiale relasjoner og forholdet til aktiviteten i organisasjonen. Analysene er basert på data fra idrettslags undersøkelsen: et tilfeldig utvalg av norske idrettslag og medlemmer i disse lagene.