Gjennom en kvalitativ studie bestående av observasjoner og intervjuer, har forfatteren sett på hva politiet selv opplever som relevant kunnskap, eller kompetanse, for å møte publikum på en god måte. ’Møtet’ med mennesker og ulike situasjoner er det sentrale i det publikumsnære politiarbeidet, og skiller seg fra andre profesjoner ved at politiet ofte møter på mennesker som ønsker at møtet ikke fant sted. Utfordringene i politiarbeidet vil, slik forfatteren tolker det, i stor grad ligge i de mellommenneskelige relasjonene og hvordan politiet velger å bruke sin kompetanse for å dempe konfliktnivået i samhandlingen. Liv Finstad viste med det analytiske begrepet ”politiblikket”, i boka med samme navn, hvordan politiet leser den sosiale virkeligheten på. Hun beskriver hvordan publikumsnært politiarbeid i stor grad preges av unge menns arbeidsstil, med synet på at ordentlig politiarbeidet er ”å fange tyver”. Et hovedfokus i dette studiet har derfor vært å undersøke i hvilken grad dette politiblikket fortsatt er rådende. Forfatteren fulgte en mindre politienhets operative arbeid opp mot målgruppen barn og unge. Politienheten har til hensikt å avdekke og synliggjøre ungdommers problemer på et tidlig stadium. Mye tyder på at politiet hadde et langsiktig perspektiv på politiarbeidet som påvirket prioriteringene opp mot sin målgruppe. Målsettingen om å gripe inn på et tidlig tidspunkt for å avdekke et problem, var legitimert ut fra en langsiktig samfunnsmessig gevinst. Det medførte at politiet i mindre grad var ute etter store beslag eller saker med høy strafferamme. Politiets blikk var derfor like mye fokusert på bekymringsverdige forhold og beskyttende tiltak for ungdommene.

Masteroppgave ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Det juridiske fakultet.