Globaliseringen av verdensøkonomien, uttrykt for eksempel ved reduserte transportkostnader, bedret kommunikasjonsteknologi, og en politikk som i stadig større grad åpner opp for internasjonal handel og internasjonale investeringer, gjør at stadig flere bedrifter velger å legge produksjon til utlandet. Det kan være store kostnadsbesparelser å hente på å plassere arbeidsintensive operasjoner til lavkostland. Kina er et eksempel på et lavkostland som har tiltrukket seg betydelige utenlandske investeringer de senere år. Man kan kanskje spørre seg hvordan andre regioner kan konkurrere med Kina på dette området. Men for bedrifter som har Europa og USA som hovedmarkeder for sine produkter, kan det å legge produksjonen til Kina være uhensiktsmessig. Særlig gjelder dette bedrifter som produserer varer hvor det er store svingninger i konsumentenes preferanser med hensyn til utforming. For disse produsentene kan en viktig ulempe med Kina være den forholdsvis lange transporttiden fra produksjonssted til butikkhyllene. Modellen analyserer avveiningen mellom lønn og transporttid, hvor informasjonsteknologi inngår som en viktig faktor for bedriftens valg av produksjonssted. Analysen konkluderer med at det ikke finnes noen enkel sammenheng mellom informasjonsflyt og lokaliseringsvalg. Avhengig av utgangspunket kan en bedring i informasjonsflyten enten gjøre regionen nær hovedmarkedet, men hvor lønnsnivået er noe høyere (Baltikum), mer attraktivt, eller så kan det gjøre regionene fjernere fra hovedmarkedet, men med lavere lønnsnivå (Kina), til den foretrukne produksjonsbasen. Generelt vil en svært godt eller svært dårlig utviklet informasjonsteknologi være et argument for å lokalisere produksjonen i Kina. Dersom informasjonsteknologien er ”middels” godt utviklet, vil Baltikum være den foretrukne lokaliseringen, gitt at lønnsforskjellen mellom Baltikum og Kina ikke er for stor i forhold til betydningen av markedsnærhet.