Mennesker med psykisk utviklingshemming har gjennom historien vært en stigmatisert og nedvurdert gruppe. De har vært prisgitt samfunnets holdninger og tanker. Dette har ofte resultert i uverdig og krenkende behandling. Kirken har avspeilet samfunnets holdninger og har til tider gitt utviklingshemmede dårligere behandling enn samfunnet generelt (Dahle, 2010, s.33). Tolkninger av enkelte tekster fra Det gamle testamentet slik som for eksempel 3 Mos og 5 Mos har skapt negative tanker og holdning til mennesker med utviklingshemming. Tekstene har blitt tolket slik at mennesker med “avvik og lyter” er syndere og ikke er gode nok ovenfor Herren (Yong, 2011, s.18). Situasjonen for de utviklingshemmede er i dag bedre. Deres menneskeverd er løftet frem, og det har blitt opprettet en rekke lovverk og offentlige føringer som skal ivareta utviklingshemmedes rettigheter og likeverd. Det er imidlertid ikke lenge siden samfunnet hadde en helt annen holdning til denne gruppen. Frem til starten av 1990-tallet levde mange utviklingshemmede på segregerte institusjoner som skilte dem fra resten av samfunnet. Det opprinnelige målet med institusjonene var både å skape bedre levekår for de utviklingshemmede, men også å skjerme samfunnet fra “rusk i maskineriet”. Institusjonene fjernet dem, med bedre levekår skapte de ikke. Etter andre verdenskrig ble mange av de segregerte institusjonene betraktet som nærmest konsentrasjonsleirer. For mange var dette en godt bevart hemmelighet, og når sannheten kom frem på 1960-tallet skapte det store reaksjoner (Tøssebro, 2010, s.93-97). Avsløringen av forholdene på de segregerte institusjonene førte til at de utviklingshemmedes levekår for alvor ble satt på dagsordenen på 1970-tallet. I 1991 kom den såkalte HVPU-reformen (helsevernet for psykisk utviklingshemmede). Reformen hadde til hensikt å integrere de psykisk utviklingshemmede tilbake i samfunnet. Den skulle forbedre de utviklingshemmedes levekår og skape en mer normalisert hverdag. De differensierte institusjonene ble lagt ned og de utviklingshemmede flyttet tilbake til sine hjemsteder og mange flyttet inn i egne boliger. Ansvaret for de utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene (Regjeringen.no, HVPU-reformen). Dette fikk konsekvenser for Den norske kirke. På institusjonene var det egne prester som tok seg av de utviklingshemmedes åndelig behov. Gjennom HVPU- reformen ble ansvaret overført til de lokale menighetene, og kirken fikk dermed en ny rolle overfor mennesker med utviklingshemming (Dahle, 2010, s.36). Til tross for institusjonsavviklingen og en mer positiv ideologi er det fortsatt langt igjen før de utviklingshemmede er likestilte med de funksjonsfriske, både i kirken og i samfunnet. Kirken sliter med å finne sin rolle etter innføringen av reformen. Mange kirker har igangsatt tilrettelagte tiltak for de psykisk utviklingshemmede, men en gjenganger er at integreringen ofte er begrenset til disse tiltakene. I det ordinære menighetslivet er de en lite deltakende gruppe. Deres deltagelse er som regel forutsatt initiativ fra familie og andre nærpersoner som er oppmerksomme på deres åndelige behov (Dahle, 2010, s.38). Bibelen er kirkens øverste rettesnor. Hvordan kirken tolker og forstår Bibelen er derfor utslagsgivende for hvordan kirken tenker og handler. Kirken har som nevnt hatt et ganske negativt bilde av mennesker med psykisk utviklingshemming. Bildet har blitt noe bedre, men det kan se ut som om gamle forestillinger og holdninger fortsatt preger kirkens fellesskap. Dette kan ha innvirkning på hvordan de utviklingshemmede blir tatt i mot og inkludert i fellesskapet. For å endre kirkens praksis er det viktig å ta et oppgjør med gamle tolkninger, og samtidig presentere en positiv teologi som belyser de utviklingshemmedes viktige plass i kirkens fellesskap. Den norske kirke ser på seg selv som en diakonal tjenende Kirke. Det teologiske utgangspunktet for kirkens diakoni ligger i oppdraget Gud har gitt kirken om å ta vare på hverandre og skaperverket. Den norske Kirke har en diakoniplan som setter rammene for kirkens diakonale arbeid. Her er inkluderende fellesskap og nestekjærlighet listet opp som kjerneområder (Kirkerådet, 2008, s.9). Dette understreker viktigheten og ansvaret kirken har for å være et inkluderende fellesskap der alle føler seg velkommen, sett og akseptert.