Både planlegging og helsefremmende arbeid har det til felles at de omhandler overgripende samfunnsstrukturer og om utviklingspremisser som er kompliserte og sammensatte. Både planlegging og folkehelsearbeidet er karakterisert som et flerfaglig felt, der tverrfaglig arbeid er en av suksessfaktorene men også en stor utfordring. I denne oppgaven har jeg sett at planlegging og folkehelsearbeid møttes gjennom nasjonale satsingsområder og lovgiving. Møtet har skjedd gjennom forståelsen av gjensidig nytte. Et av møtepunktene er slik oppgaven beskriver det, et felles mål om styrket medvirkning. Gjennom å studere de to plansakene, har jeg sett eksempler på at det i praksis ikke nødvendigvis er samsvar mellom idealene og realitetene for medvirkning i planlegging etter plan- og bygningsloven. Erfaringene fra denne studien gir grunnlag for å si at det kan være flere utfordring med å oppnå idealene om medvirkning og at den kommunikative rasjonalitet skal overordnes den instrumentelle rasjonaliteten i samfunnsplanlegging etter plan- og bygningsloven. Oppgaven har belyst at det er en utfordring å kunne oppnå reel medvirkning i spørsmål der det er stor motsetting mellom nasjonale og lokale interesser. Oppgaven har belyst utfordring med hensyn til at idealene om planlegging som et tverrfaglig og sektorovergripende arbeid ikke samsvarer helt med realitetene. Oppgaven har vist til at ønske om effektive planprosesser, der private utbyggere er initiativtaker, kan gå på bekostning av idealene om medvirkning fra befolkningen. Oppgaven avslutter med å argumentere for at en settingstilnærming til helsefremmende arbeid, kan være en aktuell tilnærming for å sørge for at planlegging etter plan- og bygningsloven kan fungere som et redskap for helsefremmende arbeid. Denne tilnærmingen vil si at samfunnsplanlegging i større grad må ta utgangspunktet i de unike forholdene for det området som berøres av en plan. Det betyr at en planprosess må ta mer utgangspunkt i de lokale behov, forutsetninger, ressurser og rammer som eksisterer for området eller samfunnet som blir berørt. I en slik forståelse vil hver ny kommune, og sannsynligvis hvert enkelt nærmiljø, kreve tilpassede modeller. Lokal utvikling må baseres på muligheter, ressurser og kunnskapsutvikling lokalt. Det trengs myndiggjørende metoder som gjør det mulig for kommunene og nærmiljøene å gjennomføre den praksis de selv ser som viktig. En forutsetning for en slik tilnærming, er at medvirkning etter plan- og bygningsloven må utvikles mot en mer kommunikasjonsprosess, der man må ta høyde for å diskutere planenes langsiktige mål og åpne for en kritisk debatt om planens form og innhold. Erfaringene fra denne undersøkelsen kan tyde på at medvirkningsarenaer ikke anvendes som en kritisk utveksling av analyser og holdninger, men blir anvendt som et effektivt redskap til å sikre aksept for planene og motvirke senere tidskonsumerende konflikter. Oppgaven har kommet til som en direkte oppfølging av at jeg har deltatt sammen med Møreforskning i en evaluering av prosjektene helse i plan og partnerskap for folkehelse. Som en del av denne evalueringen, har jeg deltatt sammen med Møreforskning i gjennomføringen av 16 kvalitative forskningsintervju i fylker, kommuner, andre offentlige instanser og for frivillige organisasjoner. Som en oppfølging av denne evalueringen, har jeg valgt ut to case i to ulike kommuner i to ulike Fylker som deltok i evalueringen. Casene er to konkrete plansaker, som er brukt for å belyse problemstillingen i oppgaven. I den forbindelse er det gjennomført kvalitative forskningsintervju av planleggere og ansvarlige for helse i plan i de to kommunene, samt dokumentstudier knyttet til plansakene.