Denne masteroppgaven i velferdsforvaltning, har utgangspunkt i et oppdrag fra Hamar kommune om å evaluere deres prosjekt ”Brukermedvirkning på Hamarsk”. Prosjektet besto i at en med brukererfaring ble ansatt i kommunen som rådgiver i brukermedvirkning i halvannet år, i den hensikt å fremme og utvikle brukermedvirkning i kommunens psykiske helsearbeid. Evalueringens mål er å svare på om denne modellen med brukeransettelse er et godt virkemiddel for å fremme brukermedvirkning. Prosjektet ble avsluttet ved utgangen av 2008. Datainnsamlingen ble gjort vinteren 2008 - 2009 gjennom strukturerte, kvalitative intervju av 15 informanter: den brukeransatte rådgiveren i brukermedvirkning, de tre som var ansvarlige for ledelsen av prosjektet, sju andre ansatte og fire brukerrepresentanter. Analysen av informantenes beskrivelser og oppfatninger av prosjektet gir følgende bilde av utviklingen: Prosjektet var brukerens initiativ, og ble innvilget uten noe forutgående forankringsprosess i kommunen. Brukeren som var ivrig, men omstridt, ble ansatt gjennom en rask og uformell prosess. Prosjektet viste seg å mangle støtte i kommuneledelsen, og det møtte motstand på tjenestenivå. På denne bakgrunn forskjøv rådgiverens innsats seg til i stor grad til det interkommunale samarbeidet som vokste fram rundt behovet for et bedre psykiatritilbud. Her bidro rådgiveren til å ivareta brukerinteressene og brukerperspektivet. Resultatene av prosjektet kan oppsummeres slik: Prosjektet hadde ikke den påvirkning på tjenestenivå, som var tenkt, for å fremme brukermedvirkningen i psykisk helsearbeid, og det hadde bare beskjeden betydning for brukerorganisasjoner og brukerrepresentanter. Men blant dem rådgiveren hadde mest kontakt med på systemnivå, skjedde en bevisstgjøring av brukerperspektivet og en positiv holdningsendring til brukerkompetanse og brukermedvirkning. Brukeransettelsen hadde på den måten en ønsket virkning, i likhet med erfaringer beskrevet i litteraturen, men i mindre omfang enn det som var tanken med prosjektet. Mulige forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk med ”Brukermedvirkning på Hamarsk”, handler blant annet om endringsmotstand og manglende forankring, og kan knyttes både til utfordringer ved det å være et innovativt prosjekt i offentlig forvaltning, til forhold knyttet til modellen med brukeransettelser og til den brukeransattes forutsetninger. Mitt svar på problemstillingen er at modellen med brukeransettelse på systemnivå kan være et godt virkemiddel for å fremme brukermedvirkning, under visse forutsetninger. For det første må rollen som brukeransatt anerkjennes av kommunens ledere, fagfolk og byråkrater, ved at de ser verdien av erfaringskompetanse, har respekt for den brukeransattes kritiske mandat og brukerlojalitet og tør å overføre makt til brukerne og den brukeransatte. For det andre må stillingen være godt forberedt og forankret i kommunen med gode økonomiske og strukturelle rammevilkår. For det tredje er modellen i stor grad personavhengig, og det bør sikres et visst samsvar mellom forventninger og forutsetninger slik at den brukeransattes ressurser og kompetanse kommer til nytte. Og for det fjerde må det drøftes hvordan kommunen og den brukeransatte vil forholde seg til lojalitetsdilemmaet som er innebygget i modellen p.g.a. dobbeltrollen som bruker og kommuneansatt. Hvis man ved nye brukeransettelser tar disse forutsetningene i betraktning, kan det øke sjansen for at det offentlige nyttiggjør seg den brukeransattes erfaringskompetanse på en måte som i enda større grad kommer brukerne innen psykisk helsearbeid til gode.