Våre informanter skiller mellom to former for veiledning; fortløpende veiledning som en del av studentens arbeid ved praksisplassen - og den faste veiledningstimen. Så vel studenter som praksisveiledere oppfatter veiledningstimen som viktig, samtidig som praksisveilederne spesielt peker på at fortløpende veiledning er like viktig. Så vel studenter som praksis-veiledere viser til erfaringer med problemer i forhold til å bruke veiledningstimen. Det kom fram ulike synspunkter på betydningen av å bli veiledet av egen eller annen faggruppe. Det kan se ut som det er slik at jo bedre veilederkompetanse, jo lengre studentene er kommet i studiet, jo mindre betydningen har det om veileder tilhører studentens egen framtidige profesjon eller en annen. Arbeidsmåtene i den faste veiledningstimen er først og fremst samtalen. Samtalen har forskjellig karakter. Den dyktige veileder er omtalt som den som får studentene til å tenke videre selv. Video opptak og prosessreferat inngikk også som arbeidsmåter. Utover tidspunkt, synes det som om veiledningstimen i liten grad er forberedt, men vi har eksempler på ulike måter det kan gjøres på med prosessreferat og refleksjonsnotat. Veiledningstimenes innhold tar utgangspunkt i 1) konkrete situasjoner studentene har eller skal arbeide med. 2) temaer av generell karakter og 3) Oppgaver fra skolen. Kvaliteten i veiledningsrelasjonen omtales som viktig – men en god relasjon må kombineres med innhold skal veiledning bli meningsfull. Er veiledningsrelasjonen dårlig, får det negativ innvirkning på studentenes læringsutbytte i praksis. Evaluering synes å foregå kontinuerlig. Dialogen er utgangspunktet og læring målet. Skolekontakten omtales som et viktig bindeledd mellom praksisfeltet og høgskolen. Kontakt med andre veiledere og veiledning på egen veiledning etterspørres av veiledere.