18,9% av Norges befolkning har innvandrerbakgrunn og 80% av denne gruppen har innvandret selv. Nesten halvparten av befolkningen med innvandrerbakgrunn har opphav fra Afrika eller Asia. Dermed har en stor andel av Norges befolkning en annen primærforståelse av kultur og samfunn enn majoritetsetniske nordmenn. For å redusere disse forståelsesforskjellene anvender vi i Norge integrasjon som metode for innlemming av innvandrere i storsamfunnet. Frivilligheten promoteres av både staten og frivilligheten selv som en sosial integrasjonsarena, hvor mennesker med innvandrerbakgrunn kan inkluderes i nærmiljøet og bedre forstå hvordan det norske samfunnslivet fungerer. Likevel deltar ikke alle innvandrere like mye i den organiserte frivilligheten. Innvandrere med landbakgrunn fra Afrika og Asia underrepresentert i den organiserte frivilligheten, både blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Innenfor frivilligheten ansees idretten som en viktig arena for sosial inkludering- og integrasjon, både av den organiserte idretten selv og av staten. Særlig er idrett, fotball spesielt, populært blant barn og unge, på tvers av landbakgrunn og kjønn. Likevel ser man en tydelig forskjell i hvem som aldri har deltatt i organisert idrett i oppveksten, der bare 6% av gutter og jenter med norskfødte foreldre aldri har deltatt, mens henholdsvis 18% av gutter og 32% av jenter med utenlandsfødte foreldre aldri har deltatt. Denne deltagelsesforskjellen har primært blitt forklart ved at det er lavere etterspørsel etter å bli med i den organiserte idretten blant barn og unge med minoritetsetnisk bakgrunn, blant annet på grunn av religiøse forskjeller, kulturelle forskjeller, mindre tilgang på ressurser og frykt for å oppleve diskriminering, rasisme og eksklusjon. Hvorvidt tilgangen til den organiserte barne- og ungdomsidretten er lik uavhengig av etnisitet har ikke blitt undersøkt empirisk, inntil nå. I denne studien har jeg undersøkt hvorvidt det finnes diskriminering av familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn i tilgangen til barnefotballen i Norge, og hva mulige forklaringer på eventuell diskriminering kan være. Dette har jeg gjort ved å se på forskjellen i respons på 949 selvutsendte henvendelser til norske fotballklubber, hvorav den ene halvparten var signert med navn som signaliserer minoritetsetnisk bakgrunn, og den andre halvparten med navn som signaliserer majoritetsetnisk bakgrunn. Resultatene viser at det er signifikant lavere sjanse for å få respons på henvendelser signert med et navn som signaliserer minoritetsetnisk bakgrunn, og at sjansen for å ikke motta respons er dobbelt så stor for den samme gruppen. Resultatene viser også at størrelsen på forskjellen i sjanse for å få respons, avhengig av etnisitet, avhenger av hvor stor andel av innbyggerne i klubbens kommune som har afrikansk eller asiatisk innvandrerbakgrunn.