Denne masteroppgaven tar for seg vurdering i dansefaget scenisk dans i videregående opplæring. Gjennom fire danselæreres erfaringer og refleksjoner formidles det hvilke utfordringer og dilemmaer som oppstår i deres vurderingsarbeid, hvordan man kan forstå danselæreres vurderingskompetanse og videre hvordan danselærerne gjennom sin egen praksis, kan legge til rette for en framtidsrettet og praksisnær utdanning for elevene. Med implementering av fagfornyelsen søker oppgaven også å få innsikt i- og sette ord på lærernes førsteinntrykk og opplevelser av å ta i bruk den nye læreplanen. Følgende problemstilling ble valgt; Hvordan kan lærere i scenisk dans i videregående opplæring bidra til en praksisnær og fremtidsrettet utdanning gjennom eget vurderingsarbeid? Den metodiske tilnærmingen til denne oppgaven er kvalitative forskningsintervjuer beskrevet av Kvale og Brinkmann (2017). Dernest er hovedkilden intervjudata fra fire informanter, et kollegium, ved en danselinje på Østlandet. Etter å ha gjennomført kvalitative forskningsintervjuer med hver informant endte jeg opp med 69 sider renskrevet transkribert materiale, som videre ble kodet og tematisert ved hjelp av dataprogrammet NVivo 12, og videre analysert med utgangspunkt i Saldañas (2016) fremgangsmåte for å analysere data. Oppgavens teoretiske rammeverk er spisset for å kunne gi en forståelse for hvilke aspekter og implikasjoner som oppstår i den gitte kontekst, og for å kunne svare på masteroppgavens problemstilling og forskningsspørsmål. Den består derfor både av en generell redegjørelse for vurderingsteori, utdanningspolitiske styringsdokumenter, rapporter og tidligere forskning på vurdering i kunstfag og dans. Drøftingen gjøres derfor på bakgrunn av en teoretisk generalisering i møte med resultatene av analysen. Resultatene av analysen viser at informantene har en god forståelse for vurderingens mange fasetter og fallgruver. Det er bred enighet om at fagfornyelsens endringer er kommet for å bli, og oppleves som relevant og framtidsrettet for elevenes samtid og nære fremtid. På bakgrunn av analysen legges det fram et forslag til en modell som kan bidra til å visualisere og konkretisere hvilke felt som påvirker og setter rammene for vurdering i scenisk dans faget, og muligens flere dansefag i videregående opplæring. Hovedkonklusjonen er at danselærere kan bidra til en praksisnær og fremtidsrettet utdanning gjennom egen vurderingspraksis, om rammene og handlingsrommet fra skoleverket tillater det.