Denne masterstudien har til formål å gi økt innsikt i hvordan partnerskap mellom skolesektoren og universitet- og høyskolesektoren (UH) operasjonaliseres. Vår studie bygger på tidligere teori og forskning på partnerskap mellom UH-sektor og skolesektor, og teori om interorganisatorisk samarbeid og organisatorisk læringskapasitet. Vi ønsker å se på samspillet mellom aktørene og utforske hva som kjennetegner produktive interaksjoner i partnerskapet. Vi har gjennomført en kvalitativ casestudie med intervju som metode, der datagrunnlaget kommer fra to norske kommuner og ett UH-miljø i samme utdanningsregion. Våre informanter er to skoleeiere, to rektorer og to UH-ansatte. Studien viser at det tar tid å etablere velfungerende partnerskap, og at relasjoner må opparbeides over tid. Et premiss i vår studie er at produktive interaksjoner i partnerskap avhenger av likeverdighet mellom partnerne. Likeverd er et sentralt begrep som ser ut til å være viktig i forståelsen av fenomenet partnerskap, der en ikke er like, men beriker hverandre. Anerkjennelse av hverandres kunnskapsbaser og komplimenterende roller som like verdige bidragsytere, er sentralt. Videre antar vi at det å etablere likeverd forutsetter avklarte forventninger og roller, og at tillit er etablert. Vi utforsker dette i vår casestudie. Videre viser funn fra studien at en interorganisatorisk infrastruktur skaper muligheter for læring mellom partnerne i kommune, skole og UH. Infrastrukturen og samarbeidet i partnerskapet med UH bidrar til at skoleeier kan støtte skolene i sitt utviklingsarbeid, og utjevne forskjeller mellom kommuner av ulik størrelse. Partnerne erfarer at å samle ressurser skaper forpliktelser over tid og bidrar til en felles retning på tvers av kommunene. Samarbeid over tid bygger relasjoner og tillit, og bidrar til mer befestede roller i partnerskapet. For å etablere velfungerende partnerskap, bør visse betingelser oppfylles. Disse betingelsene drøftes i denne studien. De generelle implikasjonene viser at partnerskap må ledes, og at lederne bør være spesielt bevisst på hvordan partnere bør involveres i utviklingsarbeidet på en likeverdig måte for å etablere symmetri. Samtidig har alle partnere ansvar for å dele av sin kompetanse og bringe ny kunnskap med seg tilbake til egen organisasjon. Partnere bør sammen sikre fremdrift og etablere et rom for kunnskapsutvikling mellom partnerne. Selv om våre data kan vurderes som pålitelig og gyldige, kan vi ikke hevde at studiens avgrensede empiri er generaliserbar og kan overføres til andre kontekster og situasjoner. Vi vil likevel bemerke at vi ser en viss ekstern konsistens og samsvar mellom vår studie og andre studier.