Alle mennesker fødes med evner til å oppleve seksualitet, uavhengig av funksjonsnivå. Hvordan vi utvikler disse evnene avhenger av sosiale faktorer og opplæringstilbudet vi har fått i seksualitet. Temaet er viktig ettersom personer med utviklingshemming har reduserte forutsetninger for å tilegne seg erfaringer og kunnskap om seksualitet. Formålet med denne masteroppgaven har vært å få innblikk i pedagogers erfaringer og opplevelser, med utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvordan opplever pedagoger å gi opplæring i seksualitet til elever med lett eller moderat utviklingshemming? Videre har jeg formulert tre forskningsspørsmål, de lyder som følgende: Hvilke erfaringer har pedagogene med å undervise i temaer? Hvilke holdninger møter pedagogene hos andre fagpersoner og foreldre? Hva opplever pedagogene som viktig i forhold til seksualitetsundervisning til elever med utviklingshemming? Jeg har anvendt et kvalitativt forskningsdesign, der jeg har intervjuet fem informanter som har erfaring med å gi seksualitetsundervisning til elever med lett og/eller moderat grad av utviklingshemming. Utvalget besto av fire kvinner og en mann fordelt på to videregående skoler og en barne- og ungdomsskole. For å belyse mine funn benyttet jeg meg av tematisk analyse. Pedagogene beskrev at elevene hadde svært begrenset kunnskap om seksualitet og seksuell helse. De opplevde seksualitetsundervisning som et viktig opplæringstilbud, særlig på grunn av elevenes sårbarhet for utnyttelse og overgrep. Viktige temaer i undervisningen var blant annet grensesetting, prevensjon og sosialt aksepterte normer og regler. Individuelt utgangspunkt sto sentralt, og god lærer-elev relasjon var en viktig forutsetning for å finne elevens ståsted. Det var derimot noen utfordringer knyttet til seksualitetsundervisningen. Det var lite føringer for undervisning og tilpasset opplæringsmateriell var lite tilgjengelig. Flere av informantene opplevde at de sto på egne ben når det gjaldt å organisere undervisningen og opplevde høyere terskel for å diskutere temaet i kollegiet og med foreldre, sammenlignet med andre temaer. Særlig utfordrende var det å vite hvor mye av undervisningen elevene satt igjen med. Det er behov for strengere føringer fra skolens ledelse, systematiske planer for opplæringen, opplæringsmål i elevenes IOP, tettere samarbeid med kollegaer og foreldre, mer kompetanse blant pedagoger og mer tilgang på variert opplæringsmateriell for ulike grader av funksjonsnivå.