Kan det tenkes at sosial mobilitet har konsekvenser for personers sosiale relasjoner, subjektive livskvalitet og psykososiale helse? Dette spørsmålet har opptatt sosiologer helt siden Pitrim Sorokin lanserte den klassiske dissosiasjonshypotesen i 1927. Sorokin ([1927]1959) mener at mobilitet – både oppadgående og nedadgående – er en sosialt forstyrrende erfaring som gir opphav til psykososialt stress som undergraver livskvalitet. De siste årene har mobilitetsforskningen vist en fornyet interesse i Sorokins dissosiasjonshypotese og alternative perspektiver på psykososiale konsekvenser av sosial mobilitet. En rekke studier har blitt publisert, men resultatene varierer og det er mangel på konsensus i forskningslitteraturen. Denne masteroppgaven utvider det klassiske sosiologiske spørsmålet ved å undersøke tre konkurrerende hypoteser om sammenhengen mellom intergenerasjonell utdanningsmobilitet og sosiale relasjoner, subjektiv livskvalitet og psykososial helse. Med utgangspunkt i datamateriale fra den norske ‘Studien om livsløp, generasjon og kjønn’ (LOGG), utgjør denne oppgaven det første norske bidraget til denne revitaliserte, pågående fagdebatten. Videre er en sentral antagelse i Sorokins hypotese at mobilitet vil ha negative konsekvenser for individers sosiale relasjoner. Det er imidlertid mangel på undersøkelser av sammenhengen mellom mobilitet og sosiale relasjoner i den nåværende forskningslitteraturen. I oppgaven undersøker jeg 23 utfall knyttet til sosiale relasjoner, subjektiv livskvalitet og psykososial helse. Oppgaven bidrar altså med en omfattende empirisk analyse av dissosiasjonshypotesen i norsk kontekst. Overordnet viser resultatene gjennomgående den samme hovedtendensen: selv med en tydelig forskjell mellom personer med et høyt- og et lavt utdanningsnivå for nesten samtlige utfall, er det ingen tegn til at sosial mobilitet – uansett retning – har noen sammenheng med sosiale relasjoner, subjektiv livskvalitet eller selvrapportert psykososial helse. For utfall hvor jeg ikke finner noen sosial gradient, finner jeg heller ingen sammenheng med mobilitet. Dissosiasjonshypotesens antagelser om mobilitet som en prosess med alvorlige psykososiale konsekvenser for individet får altså ingen støtte i resultatene fra analysene.