Sammendrag: Hensikt: Den overordnede hensikten med prosjektet var å kartlegge bruken av legemidler hos eldre pasienter innlagt på ortopedisk sengepost grunnet fallhendelser. Videre, å undersøke i hvilken grad legemiddelendringer/-anbefalinger nevnt i epikrisen ved utskrivelse fra sykehus ble fulgt opp. Vi ville også undersøke i hvilken grad farmasøytisk intervensjon kunne bidra til å optimalisere pasientens legemiddelbehandling med tanke på fallrisiko og osteoporose. Metode: Pasienter over 65 år innlagt grunnet fallhendelser, som brukte minst ett legemiddel fast og var samtykkekompetente ble inkludert. Farmasøyt utførte legemiddelsamstemming og legemiddelgjennomganger (LMG), med spesielt fokus på legemiddelrelaterte problemer (LRP) knyttet til bruk av legemidler som kunne være en risikofaktor for fall, samt behandling av eventuell osteoporose. Identifiserte uoverensstemmelser og LRP ble diskutert med ansvarlig lege. For pasienter der det i epikrisen ble informert om legemiddelendringer eller anbefalinger i forhold til fall-legemidler og osteoporosemidler, foretok farmasøyten et telefonintervju med pasienten ca 4 uker etter utskrivning. Resultat: Ved innleggelse brukte 95% av totalt 21 inkluderte pasienter et eller flere legemidler som kan øke risikoen for fall, i gjennomsnitt 3,5 slike midler. De vanligste fall-legemidlene var hypnotika (48% av pasientene) og diuretika (43% av pasientene). Det ble avdekket uoverensstemmelser mellom legemiddellisten registrert i kurven og det pasienten brukte før innleggelse for 62% av pasientene. I legemiddelgjennomgangene ble det identifisert i gjennomsnitt 2,8 LRP per pasient. Av LRP fremført for legen ble tiltak utført for 84,5% av nye LRP, dvs tilkommet etter innleggelsen, og for 23,5% av LRP som pasienten kom inn med. Majoriteten av LRP som var relatert til fall gjaldt psykofarmaka, og var hovedsaklig LRP som pasienten kom inn med. For 40% av de fall-relaterte LRP som ble fremført for legen, ble tiltak utført under oppholdet, og disse var i hovedsak nytilkomne LRP. Det ble kun gjennomført endringar i forhold til de fall-legemidler som pasienten kom inn med hos 2 pasienter. I tillegg ble det gitt anbefalinger til fastlegen om fall-legemidler i epikrisen for 2 pasienter. Anbefalinger fra farmasøyt om oppstart av osteoporosebehandling ble i stor grad tatt til følge av sykehuslegene. Antallet fall-legemidler økte fra innkomst til utreise, hovedsaklig p.g.a. at en stor andel av pasientene ble utskrevet med opioder til bruk for en kort periode. Ved telefonintervju med pasientene minst 4 uker etter utskrivning så var oppstart av osteoporosebehandling i stor grad videreført, i motsetning til bruk av fall-legemidler, der ingen av endringene eller anbefalingene i epikrisen var fulgt opp. Konklusjon: Denne studien viste at eldre pasienter innlagt på ortopedisk sengepost grunnet fall hadde en høy forekomst av legemidler som kan øke risikoen for fall, både ved innkomst og ved utskrivning. Legemidler er en kjent modifiserbar risikofaktor for fall og reduksjon av slike legemidler vil kunne ha en fallforebyggende effekt. Dette er noe som det bør fokuseres mer på. Der det var gitt anbefalinger i epikrisen i forhold til fall-legemidler og osteoporosebehandling var disse i liten grad fulgt opp, selv 4 uker etter utskrivning, hovedsaklig grunnet at pasienten ikke hadde vært til konsultasjon hos fastlegen. Tiltak etter innspill fra farmasøyt ble i stor grad iverksatt under oppholdet, særlig i forhold til uoverensstemmelser ved samstemming og ved nye LRP. Dette viser at tverrfaglig samarbeid mellom farmasøyt og ortoped kan bidra til å kvalitetssikre legemiddelbehandlingen hos denne pasientgruppen. Farmasøytens intervensjon førte trolig til at en større andel av pasientene fikk osteoporosebehandling, men intervensjonen hadde mindre effekt i forhold til optimalisering av pasientens legemiddelbehandling med tanke på fallrisiko.