I dag er det enighet om at pasientmedvirkning sikrer enkeltpersoners autonomi og rettigheter, og er et middel til kvalitetssikring og utvikling av helsetjenesten. Slik har det ikke alltid vært. Opprinnelig var pasientene passive mottakere av helsehjelp. Prosessen fram mot å etablere aktiv pasientmedvirkning begynte etter den andre verdenskrig. Gjennombruddet kom på 1980- og 1990-tallet. Da endret synet på relasjonen mellom pasient og behandler seg radikalt, og en rekke formelle pasientrettigheter ble innført. I tillegg til endringene på individnivå ble erstatnings- og ombudsordninger, brukerutvalg og andre strukturelle tiltak etablert. Pasienter ble bevisste brukere av helsetjenester med forventninger til tilgjengelighet, valgfrihet og medbestemmelse. De sterkeste drivkreftene for endringene har så langt vært samfunnsutviklingen med demokratisering, internasjonalisering og økt utdanningsnivå i befolkningen. Vil framtidens pasientmedvirkning i høyere grad preges av den teknologiske utvikling?